I “På kjøret. Reportasjer fra Rockefeller Road til Verdens ende” skildrer Eskil Engdal rått og humoristisk vår samtid, fra overflodens toppmål til det dypeste forfall. Han møter det mest absolutte av den internasjonale overklasse ombord på tidenes dyreste cruiseskip. Han prøver seg på Big Game-fiske på de store oseaner, og skildrer den ekstreme luksus og dekadanse i det skotske høylandet og Kenyas bredder. Moralsk og fysisk forfall, gjerne koblet med utspekulert kriminalitet, brettes ut; i Ciudad Juárez vasser han i lik i byens gater; på Fuji-fjellet vandrer han på stien i skogen der japanske forretningsmenn trekker inn for å dø. Fra Rockefeller Road i den amerikanske byen Richmond skildres de magre bylevningene på stedet der magnaten John D. Rockefeller, mannen bak Standard Oil, ble født, som sønn av en sjarlatan.
Gjensynet er gledelig når man åpner ”På kjøret. Reportasjer fra Rockefeller Road til Verdens Ende”, et lite knippe av Eskil Engdals reportasjer vi har lest i Dagens Næringsliv gjennom en femtenårsperiode. Forlaget Vigmostad & Bjørke har nå samlet noen av reportasjejournalistens mesterstykker mellom to permer. Skjønt reportasjer, Engdals reportasjer er noe mer enn det vi vanligvis legger i det. Han er en klassisk journalist, mer uredd enn de fleste. Som da han etter revolusjonen på Tahrirplassen i Kairo vinteren 2011, da alle andre utenlandske journalister var reist hjem, oppsøkte noen av dem som hadde organisert demonstrasjonene. Han måtte finne ut hva som lå i organiseringen, hva prosjektet var; fortellingen bak fortellingen. Eller da Jugoslavia var i full oppløsning på begynnelsen av 1990-tallet. Da ble bilen han og en journalistkollega satt i, jaktet på av et bombefly. Da kollegaen skulle rapportere fra krigen på direkten for NRK, smalt det på ordentlig. Etter at bomberegnet var over og kollegaen våget seg ut av telefonsentralen og fant Engdal liggende bak en beskyttelsesmur. Der var han i full gang med å intervjue en lokal kvinne som hadde vært på Ørlandet, hvor Engdal bodde til han var fem. De fleste journalister ville rapportert både saklig og nøkternt fra slike episoder. Ikke Eskil Engdal.
Han formidler fortellingen og fortellingen bak den på en måte som får leseren til å føle at han er tilstede, lever det som skjer og skjønner hvorfor det skjer. Hadde reportasjen vært en vin, ville smakeren konstatert at den var blomsterpreget, fruktigrå med en rå eleganse, sterkt preg av lær og brent jernbanesville. I tillegg til å ha et klart skjønnlitterært preg, med sterk nerve. Og at den både kunne nydes nå og lagres
Når språket i fortellingen dertil meisles med “….en penn av Guds nåde,..”, som forfatteren Ingvar Ambjørnsen skriver, er det bare å gi seg hen til leseopplevelsen. Reportasjene er fortalt i et fortettet litterært språk; rått, humoristisk og poetisk. Det var ikke uten grunn at Riksmålsforbundet hedret Eskil Engdal med Gullpennen i 2013; det er vi stolte av.
Eskil Engdal er i det lesende publikum best kjent av Dagens Næringslivs lesere, avisen han som en av the wild ones ble rekruttert til av Kåre Valebrokk for over 20 år siden, og i journalistkretser som en av de beste innen faget.
Vi håper Eskil Engdal fortsetter som en av the wild ones; det er allerede for mange tamme penner. Eskil Engdal er fra Ørland og tråkket sine journalistiske barnesko i trøndelagen. Hans reportasjer viser at han er unntaket som bekrefter utsagnet om at man kan fjerne mannen fra Trøndelag, men ikke Trøndelag fra mannen.
Forfatter: Eskil Engdal
Forlag: Vigmostad & Bjørke
ISBN: 9788241911200
