Høsten er høysesong for virkemiddelsmurt møtevirksomhet. Oslo kommune, i samspill med flere andre leverandører av offentlige penger, satser en god del millioner kroner på å sponse et betydelig antall arrangementer denne sesongen. Et av dem er kjempeeventet Oslo Innovation Week.
Gjennom årene har deltagertallet for den årlige innovasjonsuken økt jevnt og trutt. I følge arrangørene er det 9 500 besøkende som vandrer mellom et 74 små og store events en hel uke til ende midt i oktober. Intet mindre enn 250 foredragsholdere, de fleste entusiastiske gründerevangelister.
Se på bildet på toppen av saken fra OIW 2016, og på OBM-tweeten fra åpningen av OIW 2015. Det er ikke tvil om at det er topp stemning på det ett år gamle bildet. Ikke så rart, det er tross alt tatt på Operaen med kronprins, flere statsråder og andre prominenser til stede. Pomp som gir lettsolgt oppmerksomhet med heiastemning hos alle som søker lykken som gründere.
For et år siden lanserte næringsminister Monica Mæland sin "gründersatsing" med 400 millioner kroner øremerket innsats for å få fart på gründerlandet Norge. 100 av millionene ble lovet bort til de gründerne som klarte å få private investorer med på sitt prosjekt. En offentlig krone skulle betales ut for hver private krone gründerne fikk tak i.
"Alle" jublet. Det var oktober 2015. Å være gründer var omsider blitt "very hot".
Samtidig satt en gruppe forskere i Statistisk Sentralbyrå og analyserte fakta om hvordan virkemidlene egentlig virker. Våren 2016 kom rapporten.
Det var en ubehagelig rapport, sette fra gründerperspektivet, en ordentlig festbrems for virkemiddelmålgruppen.
SSB-rapporten avslørte at tildelinger på 500 000 kroner eller mindre, altså størrelsen på et typisk tilskudd fra eksempelvis Innovasjon Norge, har tilnærmet null effekt på verdiskapning, salgsinntekter, sysselsetting eller produktivitet.
Firmaene som fikk virkemidler fra enten Innovasjon Norge, Forskningsrådet eller Skattefunnordningen ble dessuten målt mot firmaer som ikke fikk virkemidler.
Konklusjonen er at offentlig tilskudd til spesifikt gründerbedrifter fra Innovasjon Norge eller Forskningsrådet gir liten eller ingen verdiskapningseffekt. Gründerbedriftene som får tak i midler via SkatteFUNN har mye større mulighet til å lykkes, men likevel langt mindre effekt enn hva etablerte foretak oppnår.
Det som kanskje mangler i SSB-analysen er hvilken effekt næringsrettede virkemidler fra den fjerde offentlige "godteposen", altså NAV, har på innovasjon- og verdiskapning i gründerbedrifter. Det er ikke uvanlig at gründere som ikke har fått igang nevneverdig salg, når etablererstipend og andre tilskudd er brukt opp, går videre til NAV og dagpenger.
Utvilsomt er det relativt trygt å ta risiko med egen tid og anseelse når et gründerprosjekt sjøsettes i Norge. Går det ikke, har man jo alltids NAV som sikkerhetsnett, dersom en lønnsjobb ikke umiddelbart er å oppdrive for den blakke og noe slukørede unge gründer, der han prøver å krabbe seg opp fra dødens dal.
Denne praksisen utgjør nok en større del av arbeidsmarkedstiltakene enn godt er.
Her kan det være et svar på hvorfor de små gründertilskuddene på noen skarve hundre tusen kroner ikke gir verdiskapningseffekt.
En million kroner til et oppstartsteam på seks-syv personer midt i 20- eller for den del 50-årene er som å gi en fyrstikkeske til den lille jenta som sitter på fortauet og fryser i HC Andersens eventyr. Den type penger svis lett av på noen få uker. Gode ideer går simpelthen opp i røyk, takket være stusselige virkemidler.
Det offentlige og husholdningene investerer i opp til 20 års skolegang og universitetsstudier for å få frem stadig mer kompetente 25-åringer kull for kull.
De som etter endt universitets- eller fagutdannelse går til store konserner, får gjerne en myk overgang fra studiet i ytterligere opplæring – nå med full lønn.
De som tar sjansen på å bli gründere, noe som nå er blitt veldig politisk korrekt, må til sammenligning skape suksess fra scratch basert på ymse offentlige tilskudd, oppsparte midler (neppe) og foreldrestøtte, samt spising av havregrøt som daglig kost. Suksessen må sikres kjapt, ellers er det like kjapt over og ut.
Kanskje er det den store forskjellen på lønnsmottakere og gründere som er den viktigste defekten i "innovasjonssystemet". Kanskje ville nyetablering og nyskaping også gi effekt som monner om unge (og eldre) gründere fikk litt mer tid til å få på plass produkt, salgsstrategi, avtaler og et dedikert team både i styre og daglig drift. Det offentlige kunne bidra med en coctail av virkemidler som ikke nødvendigvis er kroner på driftskonto. At det ble mindre praktisk forskjell på å være lønnsmottaker og selvstendig næringsdrivende.
Praktiske løsninger med hensyn til skatt, regnskap, lokaler, bredbånd, datautstyr, veiledning er noe som eksempelvis Oslo kommune kan tilby gründerne gratis i de mest kritiske fasene av prosjektet. En gasellevinner sa til meg for noen år siden at beste politikerne kunne bidra med ville vært moms- og skattefrihet de første fem årene alternativt til de første fem millionene per år er omsatt innenfor femårsperioden.
Med digitalisering som verktøykasse, burde det snart være mulig å skape skreddersydde ordninger for individuelle gründerprosjekt.
"Gründerbransjen" kan til forveksling minne om det som kommer frem i "flyktningbransjen": Det er asylmottakbaronene som stikker av med gevinsten. Gründebølgens svar på asylbaroner er både offentlige og private tilretteleggere og leverandører av byråkrati- og konsulenttjenester, kontor-, bredbånd- og pc/mobil-tilbydere. Og leverandører av lettkokte havregryn.
Ta en ny titt på blinkskuddet fra Operaen i fjor, og like gjerne fra tilsvarende bilde i år. Ser du en gründer? Ser du noen i første rekke som ikke har skattebetalerfinansiert lønn og pensjonsordning?
Magne Otterdal er redaktør i Oslo Business Memo
PS: Les hovedpunktene i SSB-rapporten her