Alle, fra leverandører av avtrekksvifter og smøreboder, pølsekokker, polske stålarbeidere til svenske do-montører, har kunnet boltre seg i et mangfold av offentlig bestillingsvilje vi knapt har sett maken til i Oslo. Det er verken ønskelig eller hyggelig når overskridelsene kommer og kostnadene går i taket. Men veldig overraskende er det ikke at stor politisk iver ikke alltid er fundert på de beste kalkylene. Men har vi sagt A, får vi også si B. Spørsmålet er, får vi også C? Kan Oslo 2011 veksles inn i langvarig økonomisk VM-gevinst for Oslo i årene som skal komme etter at den siste smøreren har pakket sin siste fluorvoks ned i smørekofferten? VM-sjef Åsne Havnelid har selv gitt uttrykk for at VM innebærer økt omsetning for Osloregionen i milliardklassen. Vi får tro hun har trukket fra at noe havner i andre land og regioner. Uansett er det best å gå ut fra at det meste er omsetning som ikke varer.
Økonomiske prognoser om lang-virkninger kan ikke endre dette: Ski-VM er noe det rike skilandet Norge har tatt seg råd til. Ski-VM handler ikke om utgifter til langvarig innekts ervervelse. Begeistring er x-en i regnskapet. Den lar seg ikke måle. Eliteidretten er kanskje ikke sunn, men den kan være veldig morsom. I sine beste stunder kan den dessuten inspirere enkelte til å ta steget fra sofapotet til mosjonist.
Granskog er som kjent sunt uansett hvor høy pulsen blir. Dessuten: hvorfor skulle ikke Holmenkollen, også etter at alle overskridelser til slutt er regnet sammen, stå enda bedre rustet til å begeistre rike turister fra Japan, USA, Russland og Kina til å legge igjen feriepengene i byen med verdens tydeligste hoppbakke?