Hvis vi ser forbi sommerens plagiat-skandale i Dagens Næringsliv og hjernedødt klikkhoreri, det som de beste digitale medier begynte å vokse fra for mer enn 15 år siden, er det god grunn til å være stolt over journalistikken.
Det avsløres, det fortelles historier, det skapes nye fortellerformer og det underholdes. Det hele foregår med grafikk, bilder, tekst og video. Ingeniører med journalistisk forståelse, designere og journalister jobber sammen og skaper digitale produkter vi aldri har sett tidligere.
De beste papirproduktene er bedre og strammere redigert enn de var før, og det er kjælet mer med de lange fortellingene, kanskje inspirert av måten longreads fungerer digitalt.
Aldri før har så mange mennesker vært så informerte som de er i dag. Det har aldri vært vanskeligere å være korrupt politiker. En næringslivstopp med dårlig sans for etikk og regnskapsførsel har aldri hatt mindre sjanse for å slippe unna med sine handlinger.
Men selv om det fortsatt er en ganske god forretning å publisere innhold, er det kuttet utgifter i så mange år at det snart vil være en del medier som nedbemanner for siste gang. Skulle de generøse støtteordninger som har holdt liv i norske medier bli endret, vil mange dø.
Noen vil bli erstattet av nyetableringer.
Men selv gründere og entreprenører som utfordrer bransjen med nye journalistiske produkter, sliter. Jeg har møtt mange av dem i arbeidet med boken "Journalistiske entreprenører. Mediene krise – din mulighet", en bok som egentlig er en hyllest til de som tør å satse. Mange har gode ideer, noen vil klare seg, mens de fleste etter en stund må innse at de må ta med seg verdifull erfaring til nye forsøk.
I verste fall går vi inn i en tid der enkelte nisjer og geografiske områder vil mangle en sterk medieaktør.
Hva er svaret på utfordringen? Hvordan sikrer vi at det også i fremtiden blir vanskelig å være korrupt politiker eller forretningsmann som tømmer ulovlig avfall i naturen? Skal vi bygge nye støtteordninger for mediene, eller skal vi forsøke å komme til bunns i hva utfordringen virkelig er?
PR- og kommunikasjonsbransjen opplever enorm etterspørsel. De har klart å skape stor betalingsvilje og et imponerende antall arbeidsplasser med produkter som minner om journalistikk og som ofte er samfunnsnyttig, men som ikke har som oppgave å avdekke ulovligheter eller bedrive noe i nærheten av objektiv undersøkelse av samfunnsforhold. Der det ikke er enorme brukergrupper eller verdifulle nisjer er det ennå ikke funnet gode finansieringsformer for digital journalistikk.
Dermed er styrkede mediestøtteordninger den enkleste måte å videreføre journalistenes arbeid på, hvis vi skal fortsette som vi har holdt på i lang tid. Ordningene støtter ikke nyetableringer og nytenking i stor grad, men er inntil videre gull verdt for de med en lang historie. Alternativet er å diskutere om det er andre måter å løse oppgavene på.
Jeg mener tiden er inne til å se nærmere på hva som er det viktigste vi har fått ut av journalistisk arbeid de siste tiår, og se etter nye ideer til hvordan vi løser oppgavene. For kanskje er det ikke et bedre produkt, men en helt annen løsning vi skal se etter.
Hvis noe forsvinner, erstattes det normalt av noe bedre. Hvis det oppstår et behov, skapes det en løsning. Sånn er innovasjonskulturen bygget gjennom historien.
Hvis det er viktig for samfunnet å hindre korrupsjon og kameraderi, men ikke en samfunnsoppgave å holde liv i mediene, må vi se etter andre løsninger. Kanskje kan en bedre offentlighetslov, med vesentlig mer gjennomsiktighet, være et skritt på veien.
Det kan åpne for at flere på en enklere måte kan delta i det vi i dag kjenner som journalistiske oppgaver. Ettersom innbyggerne i en norsk kommune sammen har et vel så godt kildegrunnlag som den beste journalist, kan det komme noe godt ut av forsøket.
Jeg er sikker på at det finnes flere og bedre ideer, som vil dukke opp hvis vi bestemmer oss for at medienes krise ikke er samfunnets problem.
For samfunnet får et problem hvis vi ikke begynner å se etter en ny og bedre måte å løse medienes oppgave på.