Vi skriver 1. oktober 2014, og kan notere at spillet om Vinter-OL i Oslo allerede er over. Den sure reaksjonen fra IOC-hovedkvarteret forteller sitt tydelige språk. Oslo har brukt 200 millioner kroner på denne lærepengen. Og den viktigste lærdommen er at Oslo ikke trenger noe videre samspill med IOC.
KOMMENTAR – Hadde den internasjonale olympiske komitéen IOC vært børsnotert, ville aksjene fått en kraftig nedtur. Med rette. Når verdens rikeste land, som tross alt også er et demokratisk land, så tydelig tvilende sier nei til å la sin hovedstad være arrangør for en så pampepreget og slitt merkevare som de olympiske ringer, blir det forhåpentlig lagt tilstrekkelig merke til internasjonalt.
I Oslo2022-spillet slo all verdens PR-strategier, med alle kluter til, fallitt. Ikke bare fordi enda flere nye detaljer fra IOC-irrgangene kom opp i det grelle dagslyset. Det hele ble for tvilsomt for regjeringen og regjeringspartiene.
Den fjollete kravlisten fra IOC som VG klarte å få tak i for publisering samme dag som Høyres stortingsgruppe behandlet garantisøknaden, er detaljopplysninger av djevelsk karakter. Reportasjen i Dagens Næringsliv som om hvordan PR-taktikere styrte Oslo2020-aktørene og IOC-medlem Gerhard Heiberg som marionetter i det store OL-spillet var også nyttig informasjon for de politiske beslutningstakerne.
Den olympiske pyramiden
Siden etableringen for 120 år siden i Lausanne, med et velmenende olypisk charter, har IOC både vokst seg stor og duret frem. Med de voldsomme idrettsarrangementene og idrettsstjernene som trekkplaster, har IOC klart å skaffe seg store sponsorinntekter fra globale konserner på den ene siden og betydelige beløp fra skattebetalerne i arrangørlandene på den andre siden.
I over hundre år har de olympiske ringene blendet både liten og stor verden over. Arrangørlandene har gang på gang latt seg lokke med den store PR-effekten og muligheten til å bygge anlegg og løse infrastrukturoppgaver. Slik har den olympiske idéen hatt et aldri så lite snev av pyramidespill i seg, med løfte om fremgang og berømmelse for de land som tar på seg et arrangement – med skattebetalerne, de frivillige og publikum nederst pyramiden. Riktignok heter det at det har pågått en reformprossess i IOC de siste 20 årene, siden Lillehammer. Men beskjeden fra steinrike, demokratiske Norge tilbake til Lausanne er at langtfra nok er gjort i så måte.
Det sier sitt at den første reaksjonen fra Lausanne kom i form av et surt, arrogant angrep mot Oslos søkerkomité fra IOC-direktør Chrisophe Dubi, hvor han sier norske politikere har sagt nei på bakgrunn av halvsannheter.
100 konferanser i året
Kraftig voksende Oslo, som i 2013 passerte 100 internasjonale møter og konferanser, kan trekke et lettelsens sukk for å slippe å bli styrt av den klamme hånd fra IOC de neste åtte årene. Det er langt bedre å utvikle Oslo som internasjonal arrangørby i samarbeid med en lang rekke arrangører, enn å konsentrere alle krefter om ett 14 dagers idrettsarrangement åtte år frem i tid.
Det er mye bedre å videreutvikle de årlige arrangementene både i Holmenkollen, på Bislett og jakte på nye enkeltarrangmenter. Oslo og Norge trenger ikke dominerende IOC for å bli best i verden på sine sportsarrangementer med et stort publikumspotensiale i alle kanaler.
Resultatet av 2022-innsatsen på 200 millioner kroner ble ja til å slippe åtte år med IOC-dominans i Oslo. I så måte vel anvendte penger.
By the way; Bare å gratulere Bergen med sykkel-VM om tre år. Oslo kan sikkert bidra med arrangørkompetanse.