Det er kortere mellom pottemakerne, klarinettistene, danserne, impresarioene og kulturbyråkratene her enn noe annet sted i landet. Hovedstaden står for omtrent halvparten av norske kulturbedrifters samlede verdiskapning.
Det siste tiåret har kulturnæringen fått en utvekst som nesten er en hel næring i seg selv. La oss kalle den kulturognæringsbransjen. Der jobber man med og for lønnsomheten til de nevnte keramikerne, managerne, musikerne og malerne. I en jevn strøm produseres rapporter, utredninger og konferanser.
Nylig troppet tre ministre opp i det nyåpnede Kulturhuset i det gamle postkontoret på Youngstorvet for å legge fram sin store plan for en mer lønnsom kulturnæring. Tanken er at sterkere kulturbedrifter gir et rikere kulturliv. Og at kulturbedriftene på linje med andre som skal ha tilgang på de virkemidlene andre bedrifter nyter godt av. Som laks, så jazz, på en måte.
Et av mange tiltak er at Innovasjon Norge skal åpne seg for kulturbransjen på en helt annen måte enn organisasjonen gjør i dag. Det er jo et lysegrønt håp, som BI-professor Anne-Britt Gran nok gjør rett i å forholde seg høyst kritisk til. Jeg tror det ikke før jeg får se det, svarer hun når musikkavisen Ballade.no spør om sjansene for at ambisjonene i den nye planen kommer til å bli virkelighet.
Hvorfor ikke? Fordi næringsstøtten til kultur i minst like stor grad som til andre bedrifter er fullstendig opphengt i de to fenomenene distrikt og kultur. Det er en sterk politisk tradisjon som det skal mer enn en plan på 79 rødgrønne sider til å endre.
Norges urbane historie er kort og skjør. Landsbygd og natur trumfer det meste. Men det er endringer i sikte. Noen sier at tyskerne om litt kommer til å være like interesserte i å gå i opera i Bjørvika som å kruse rundt i vestlandsfjorder.
Kanskje er det håp i den høye c.
Tellef Øgrim er journalist, musiker og skribent.
tellef.ogrim@oslobusinessmemo.no