Nils Chr. Stenseth og Jeffrey A. Hutchings har analysert på hvordan forskning formidles til politikere og beslutningstakere. Arbeidet er publisert som en artikkel i Trends in Ecology & Evolution.
I artikkelen har de sett på ulike modeller for hvordan vitenskap formidles til beslutningstakere. Målet er å bevisstgjøre økologer og evolusjonsbiologer på hvordan deres ekspertise kan komme til nytte for myndighetene. Samtidig kan det inntreffe at noen bruker utvalgte deler av forskningen som argumentasjon for en bestemt politikk. Dette er et problem dersom dette er lobbyister som velger enkeltartikler som støtter deres sak, uten å se på helheten.
Utallige eksempler på dette finnes i klimadebatten der det finnes noen få artikler som ikke støtter teorien om menneskeskapte klimaendringer. Ser man alle artiklene under ett er det imidlertid liten tvil om at denne teorien har blitt bekreftet av gjentatte studier av uavhengige forskere.
Nettopp derfor er det viktig å se nøyere på hvordan vitenskapen blir brukt i politisk rådgivning, og hvem rådgiverne er. I artikkelen peker Stenseth og Hutchings på fordeler og ulemper for ulike modeller for vitenskapsbasert rådgivning.
De konkluderer med at den beste modellen er et uavhengig statlig organ for forskningsbasert rådgivning, i tillegg til nasjonale vitenskapsakademier eller mellomstatlige uavhengige organer, slik som FNs klimapanel. Slike organer er optimale for å sikre integriteten til rådene som gis og å kunne tilby uformelle råd ved krisesituasjoner, slik som oljesøl eller epidemier. Flere land har vitenskapelige rådgivere. I Norge har vi for eksempel Teknologirådet og Bioteknologirådet, men vi har ikke noe enhetlig samlet organ, slik mange andre land har.
Artikkelen Communication of Science Advice to Government kan leses i Trends in Ecology & Evolution.