Gründerne av Phonofile hadde en idé som skulle vise seg å være både fremtidsrettet og nokså lukrativ. Men det skulle ta noen år før resten av Norge skjønte det. Derfor måtte de gjøre alt selv. Uten drahjelp fra verken stat eller kommune. Og uten å være en del av et startup-miljø.
– Vi var jo tidlig ute med å knytte musikk og teknologi. Ikke mange skjønte hva vi drev med. Det var ingen voldsom begeistring å spore, og kanskje var vi heller ikke ute etter det. Vi var så sikre på at dette var lurt, sier Erik Brataas. Han har vært med fra starten, og er direktør i selskapet, som er kåret til gaselle-bedrift på Dagens Næringslivs rangering hele fire ganger.
Ikke nok med det; selskapet bykser for femte gang inn på gasellelisten. I 2014 passerte driftsinntektene 88 millioner kroner, se tall nedenfor.
Selskapet tilbyr distribusjon av musikk til digitale musikkbutikker som Spotify, iTunes og Tidal, tidligere Wimp. I dag er de godt etablerte, men i starten måtte de føle seg frem. Som gründere flest.
– Vi fikk raskt inntrykk av at Innovasjon Norge ikke var riktig sted for oss. Vi var verken kvinner, fra distriktet, eller drev med håndarbeid. Da ramlet vi utenfor. Det er fælt å si det sånn, men det var sånn det var, sier Brataas.
Vi var verken kvinner, fra distriktet, eller drev med håndarbeid. Da ramlet vi utenfor.
Erik Brataas
Han medgir at de kanskje ikke prøvde veldig hardt heller. Ett avslag var nok for dem. Da kjørte de heller på egen hånd.
– Vi måtte bevege oss langsommere, så vi har måttet vokse veldig organisk. Vi begynte på et område uten marked. Men vi hadde en tålmodig eierstruktur, bransjen selv gikk i bresjen, fordi de hadde langsiktig interesse i at dette skulle gå bra, forteller han, og legger til at det i begynnelsen var Fono (bransjeorganisasjonen for norske, uavhengige plateselskaper) og TV 2 som var eierne. Hensikten var å lage et musikkarkiv for norsk musikk, som TV 2 kunne bruke, og som senere kunne være til kommersiell bruk.
Brataas håper og tror at det er blitt bedre kår for gründerne i dag, men er ikke hundre prosent overbevist.
– Innovasjon Norge var lite profilert mot tech da. Det har sikkert forandret seg. Men det virker fortsatt som at det er vanskeligere å drive startup på Østlandet enn i resten av Norge. Det er i hvert fall det jeg hører fra folk. Men for all del, Innovasjon Norge er fine når de stiller, men man er ikke nødvendigvis avhengige av dem eller en kommune som er opptatt av ditt ve og vel.
– Blir det ikke vanskeligere å være gründer uten denne hjelpen?
– Jo. Eller, det er ikke sikkert. Vi opplevde – for 16 år siden – at vi måtte tilrettelegge søknaden for å kle formålet de hadde definert for oss. Det var tidkrevende og usikkert, og ikke inspirerende å hente kapital den veien. Det er ikke en spesielt attraktiv vei å gå.
Brataas synes fremdeles at det er vanskelig å forholde seg til Innovasjon Norge.
– I et møte med Innovasjon Norge i vinter snakket vi generelt om hvordan de ser på musikkindustrien i Norge. Det virker ikke som om noen har næringsdelen av kulturaktiviteter på sitt bord å ta seg av. Det området har én ansatt og ikke noe budsjett.
Seniorrådgiver for kulturelle og kreative næringer i Innovasjon Norge, Marit Klingen Daams, kjenner seg ikke igjen i bildet som blir tegnet av Brataas.
– Jeg vil si at Innovasjon Norge har tatt et stort skritt i riktig retning, og er i aller høyeste grad tilgjengelig og relevant for kulturell og kreativ næring. Kulturell og kreativ næring har samme muligheter som andre næringer i Innovasjon Norge, og i 2014 ble det bevilget 83 millioner kroner til næringen. I tillegg til dette ble det i oktober 2013 etablert en egen satsing på kulturnæringen. Jeg er ansatt for å jobbe med dette på heltid, i tillegg er det en kunderådgiver på hvert av de 16 distriktskontorene som representerer næringen. Dette kaller vi Fagnettverk Kultur og det fungerer som et informasjons og diskusjonsforum, sier Daams.
– Bakgrunnen for satsingen i Innovasjon Norge er handlingsplanen for kulturnæringen ”Fra grunder til kulturbedrift”, som kom i mai 2013. Den la grunnlaget for økt fokus på næringen samt et samarbeid mellom Kulturrådet og Innovasjon Norge. Satsingen er foreløpig treårig og fokuserer på fire virkemidler – kompetanse, mentor, bedriftsnettverk og samlokalisering. De tre første er det Innovasjon Norge som har ansvaret for, og den siste ligger hos Kulturrådet. Satsingen i Kulturrådet er på fem millioner, og i Innovasjon Norge på 12 millioner i 2015.
Daams viser også til et kompetanseprogram for kulturbedrifter, som har vært i drift siden september i fjor.
– Det er Lean Business som har ansvar for programmet. Det fokuserer på forretningsutvikling, og er landsdekkende. I dag er det rundt 70 bedrifter som har gjennomført. Det er 82 bedrifter som har fått tilskudd til kulturmentor og det er etablert 26 bedriftsnettverk kultur. Til sammen utgjør dette rundt 8 millioner kroner, forteller Daams.
Født i medvind
Støtte eller ei, i dag har Phonofile 13 ansatte totalt. To i Sverige, én i Danmark og resten i Norge. Og de er viden kjent utenfor landegrensene.
– Hele vår verden er jo global. Våre største kunder er Spotify og iTunes. Vi er nok født litt i medvind. Vi startet veldig tidlig i et marked som kom noen år etterpå. Og vi har alltid vært digitale, og har aldri hatt noen fysisk ballast med oss. Det digitale markedet kom raskere i Skandinavia enn resten av verden, med Sverige og Norge fremst. Det ga oss ekstra fart.
– Har dere noensinne vurdert å flytte selskapet utenlands?
– Ikke som helhet. Vi har valgt å holde alt i Norge. Vi ser på mulighetene for også å drive i utlandet, men innenfor norsk eierstruktur.
– Hvorfor?
– Akkurat nå føles det ukomplisert. Norden klinger godt i den bransjen driver i. Herfra kommer kul musikk, og musikkbransjen ser hit på grunn av støtteordninger for bransjen sammenlignet med andre land.
Brataas tror en del av suksessen deres er to valg de gjorde i 2010. Begge geniale, ifølge ham selv.
– Vi fusjonerte med en norsk konkurrent, Artspages. Alle ble med videre. Og så kjøpte vi et selskap i Sverige. Nå er vi ikke en stor aktør, men en markant aktør.
Mangler risikovilje
– Hva mener du er viktig å ha på plass for at flere gründere skal velge å etablere seg i Oslo?
– De trenger et sted å komme inn, ha en samtale, gjerne med en veileder som blir med noe lenger enn det første møtet. Ikke nødvendigvis en mentor, men noen som har tid. Og som ikke er de samme som skal gi økonomisk støtte. De bør ikke ha budsjetthensyn å ta vare på når skal gi råd, mener Brataas.
– Hva savnet dere mest?
– Et sted hvor det er sannsynlig at det finnes risikokapital for en gründervirksomhet. Jeg er ikke så opptatt av støtte, mer av risikovilje-kapital. Investering i stedet for tilskudd.
–
Oslo har langt mer urban hipphet enn at vi trenger å surre rundt med gamle naturbilder, stillhet og bunadsverdier.
Erik Brataas.
En kreativ heksegryte
– Er Oslo attraktiv?
– Ja, kommer det kontant fra Brataas.
– Kommunen har tatt noen viktige grep, og er aktive inn mot kulturmiljøet. De bidrar aktivt til at ting skal fungere. Oslo er en by hvor det skjer enormt mye. En levende by, med et veldig godt musikkbransjemiljø og kulturnæring. Øyafestivalen og Bylarm er fantastisk vellykkede plattformer, som gjør det attraktivt for oss å være her, og et sted å invitere internasjonale kontakter med på.
– Så det er ikke naturen som lokker folk hit?
– Nei, drit i natur og stillhet. Det er jo ikke helt det jeg mener, men jeg synes definitivt at Oslo har mer enn nok til å frontes som urban og hipp. Det oppleves også slik av folk som kommer hit. Og det er bare sjarmerende at det er et lite sentrum. Men i det lille, er det en kreativ heksegryte. Oslo har langt mer urban hipphet til at vi trenger å surre rundt med gamle naturbilder, stillhet og bunadsverdier. Det er fint det også, og en del av helheten. Men vi kan med stor grad av selvtillit stå rakrygget og si at Oslo er en hipp by, konkluderer Brataas selvsikkert.
Les mer: Troll og vikinger er en sperre for innovasjon, mener sjefen i Oslo Business Region.