Diverse rystelser på verdens børser og fall i oljeprisen synes ikke umiddelbart å dempe aktiviteten i Oslo. Også sommeren 2015 har kinesiske turister med velfylte lommebøker valfartet hit for å kjøpe luksusklokker og juveler i de gylne handlegatene i sentrum.
Når kinesere og andre reisende går av lyntoget fra Gardermoen, møter de et mangfoldig skue fra Bjørvika og inn i Kvadraturen. Det graves og bygges.
De vil nikke bekreftende til hva som skjer når de haster rundt med selfiestenger for å feste seg selv til mobilfotominner hele veien fra Operaen og opp til Vigelandsanlegget. Noen får med seg anleggsarbeider bak sitt egen kontrafei, som i Prinsensgate – rett rundt hjørnet for Oslo Media House (hvor Oslo Business Memo holder hus). Kineserne tar nok all gravingen og byggingen i byen som et krystallklart tegn på at det stadig er vekst og velstand i Norge.
En indikator på den voldsomme veksten i osloøkonomien er antall nye foretak som etableres her. I følge SSB ble det etablert knappe 12 000 nye foretak i hovedstaden i 2014, som er 22 prosent av samtlige nyetableringer i hele Norge. Statistikken viser også en fortsatt oppblomstring av selvstendig næringsdrivende, og at enkeltmannsforetak har økende popularitet som etableringsform. Det tyder på at stadig flere ønsker å prøve lykken med egne forretningsidéer uten å være ansatt i en større virksomhet.
For politikerne burde den store etableringslysten være et signal som ble fanget mye sterkere enn det vi kanskje ser i den valgkampen som har pågått i Oslo og omegn sommeren 2015. Å spå at spørsmålet om eiendomsskatt ble det store valgtemaet her, var ingen stor analytisk bragd.
Skattetrykk er alltid et viktig spørsmål, også for næringslivet. Men for den voksende skare av gründere og selvstendig næringsdrivende tror vi selve skattesystemet og byråkratiet er et enda større spørsmål – fortsatt. Den byråkratiske byrden for gründere er enorm, sammenlignet med det å være alminnelig ansatt i en alminnelig bedrift. Mange får det ikke til å gå rundt simpelthen fordi forretningsidéen viste seg å være for dårlig. Slik skal det være i økonomiens renovasjonssystem. Likevel tror vi at nokså mange gir opp før forretningsidéen er prøvd ordentlig ut i markedet, rett og slett fordi byråkratiet ble for krevende.
Hvis man fordeler hele Oljefondet, ville Oslos befolkning alene ha "rett på" samlet rundt 850 millliarder kroner av kaken. Men det er peanøtter sammenlignet med den verdiskapningen som pågår i eksisterende veldrevne virksomheter og ikke minst i de mange startups som sysler med fremtidens forretningsideer.
Den politikeren som er modig nok til å si at det må bli like enkelt å være selvstendig næringsdrivende som å være lønnsmotaker i en stor bedrift, vil få oppmerksomhet fra en voksende velgerskare. Forenklingene som vekslende regjeringer går i bresjen for må ikke bare loves, men hastigheten på iverksettelse av enklere regler må øke rasker enn veksten i nyetableringer.
Det må bli tydelig også på lokalt nivå. Her i Kvadraturen er vi mange som undres over at de unge, hardtarbeidende italienske gründerne av en vaskeekte pizzeria fortsatt ikke har fått vinbevilling, tre år etter oppstart.
Hva den byråkratiske møllen og manglende vinsalg til pizzaen beløper seg til, har vi ikke fått regnet på – ennå. For å ikke snakke om belastningen de næringsdrivende påføres ved at gaten utenfor restauraten i en årelang periode er ufremkommelig.
Når næringsdrivende er villige til å satse og stå an av gjennom byens nødvendige infrastrukturelle oppussing, bør ikke mangel på vilje til problemløsning i lokalbyråkratiet legge sten til byrden.
Mange gründere opplever at alt for mye energi går med til å tilfredsstille kontrollørenes behov. Om også oslobyråkratiet raskt blir bedre kjent for å være gode rådgivere og tilretteleggere for de som starter opp, da kan vi stemme i og si: Du store kineser, for en by!