En oversikt over korrupsjonsdommer i Norge, som Transparency International har satt sammen, gir et dystert bilde: Siden begynnelsen av 1990-årene, da den såkalte Oslo-skandalen rystet både de lokale og nasjonale politiske miljøene, har et betydelig antall korrupsjonssaker kommet til overflaten og blitt behandlet i rettsapparatet.
Offentlig og privat samhandling
25 år er gått siden daværende statsminister Jan P. Syse (H) sendte ut en pressemelding under opprullingen av Oslo-skandalen.
– Man må ikke ha sammenblanding av offentlige og private interesser i politikken, konstaterte Syse.
Siden har korrupsjonsskandalene florert, selv om ordet "korrupsjon" først ut i 2000-årene ble et alminnelig norsk begrep. Tidligere var "korrupsjon" noe som bare foregikk i andre land, gjerne udemokratiske land, og i den tredje verden.
Transparency International, ledet av Guro Slettemark, viser med samlingen av korrupsjonsdommer i Norge at korrupsjon skjer i både privat og offentlig sektor. Kartleggingen viser ikke minst at det er i samhandlingen mellom private aktører og offentlige interesser korrupsjonen blomstrer.
Klikk på korrupsjonsrapporten her:
Motivene for å begå korrupsjon er nyanserte. Ønske om å oppnå personlig øknonomisk vinning er kanskje mest typisk. Samlingen av korrupsjonsdommer viser samtidig at ønsket om å sikre oppdrag til selskapet hvor man er ansatt, er blant motivene for korrupsjonshandlinger.
– Mange er villige til å risikere svært mye, både når det gjelder straff og omdømmetap, for relativt lite, skriver Transparency International i forordet til domssamlingen.
Mørketall og skjønn
I løpet av 11-årsperioden fra 2003, da ny korrupsjonslovgivning ble innført, til 2014, er det blitt domfellelse i 41 korrupsjonssaker.
Den første store saken etter den nye lovgivningen var Statoil-Horton-saken, avslørt av Dagens Næringsliv. Sønnen til den mektige tidligere oljeministeren i Iran mottok smøring, og den norske oljegiganten ble korrupsjonsdømt både i Norge og i USA.
Så fulgte en rekke større og mindre korrupsjonssaker rundt om i Norge, mens den jevneste strømmen av korrupsjonsavsløringer har kommet i det sentrale østlandsområdet.
Straffelovens paragraf 276a definerer korrupsjon som det "å kreve, motta eller akseptere, gi eller tilby noen en utilbørlig fordel i anledning stilling, verv eller oppdrag".
Definisjonen åpner for betydelig skjønn om hva som er utilbørlig fordel, og Transparency International mener domssamlingen gir en god pekepinn med hensyn til hva domstolene mener er korrupsjon.
Det er grunn til å tro at mørketallene er høye, konstaterer Transparency International. Samtidig er det positivt at mange av selskapene hvor det er avdekket korrupsjon, har gjort omfattende tiltak for å hindre at korrupsjon skal skje igjen.
Bla gjennom korrupsjonssakene her (faksimiler fra TI-rapporten):
