:FJERN-SYN:
- Selv om det fortsatt er noen gater med søte trehus igjen i Mandal, har sørlandsidyllen blitt systematisk utradert de siste 50 årene.
Dagens Mandal er en oppdatert versjon av det Sørlandet egentlig var, ikke først og fremst vennlig, enkelt og veldig pent, men et sted der folk bor, jobber, handler, yngler, møtes, sulter, ler og gråter.
Følelsen av at jeg er på vei til noe annet enn min egen, gamle illusjon om SØRLANDET, kommer allerede når jeg kjører inn i en av de mange nye «skjæringene» for nye E18, 20 mil før jeg når målet. Det viser seg nemlig at Nye Veier AS bruker taktiske atomvåpen når de rydder vei. Jeg blir fylt av tvil der jeg sitter bak rattet. Må vi ha dette? Var det dette vi ville ha? Hva kommer folk til å si om dette om 30 år? Var det verdt det? Hvor blir det av det blide Sørland?
- Over broa-opplevelsen
Da jeg noen timer senere rullet over broa til sentrum-siden av Mandal, en av landsdelens eldste byer, var det ikke små hvite trehus som traff øyet, men ALFI-senteret, som ser ut til å ha vokst med 1500 m2 hver gang jeg kommer hit, som er sånn cirka hvert tredje år. Byen har fem store matbutikker, et par elektrovarehus og står på ingen måte stille i verken kristendom eller nostalgi.
I løpet av de siste årene har det kommet til et påkostet kulturhus, en jazzfestival det er lett å forelske seg i og, ikke minst, et lite bryggeri, kalt Nua, etter et den kjente laksestigen som står på en liten holme rett utenfor utløpet av Mandalselva, som man klatret opp i, for å trekke litt i garnet og sjekke om det var gått laks i garnet eller ikke.
- Måkefiske
For ca. ti år siden forvillet jeg meg inn i Mandal bymuseum, et arrangement fordelt over noen små rom over fire etasjer. I et hjørne helt øverst hang det en unnselig plankebit med en masse rustne fiskekroker stikkende opp, og et tau i hver ende. Den ene taustumpen var kort og endte i en stein. En funksjonsbeskrivelse, omtrent på størrelse med plankebiten selv, var stiftet opp på veggen til høyre. Den var grufull, og fortalte sin tydelige historie om hvor lite idyll det kunne være på Sørlandet i hine, hårde dager.
- Flittig måke finner godbit
Dingsen var en «måkedanke», navnet har limt seg fast i minnet, som skal ha tilhørt en August Nilsen, på Ramsøy øst for Kristiansand, og må ha fungerte omtrent slik. Når fiskeren ikke hadde klart å fange mat til familien i noen dager, gikk han inn i båthuset og fant fram måkedanken. For denne anledningen hadde han kanskje spart noen gamle fiskehoder. De kunne godt ha ligget en stund, jo mer de luktet desto bedre fangst ville det bli. Et fiskehode ble festet godt til krokene. Hvilken fangst han var ute etter når havet var svart? Måke, selvsagt! Druknet måke, for å være presis. Altså: trebitene med kroker og fiskehode lå på land, men bare et par meter fra vannet. Rett utenfor der planken lå måtte det være et par meter dypt. Både det korte tauet med stein, og det litt lengre lå på land ved siden av plankebiten. Det lengste tauet gikk fra måkedanken og var festet på land. Det andre tauet var bare festet til måkedanken, og hadde altså en stein i andre enden.
- Undergangen
Magnus Måke kommer lystig flyvende, ropende sitt «Skal ha! Skal ha!» (Takk til Odd Børretzen.) Han tar sikte på fiskehodet og setter seg ned ved det for å spise før alle fetterne og kusinene kommer flygende for å stjele fangsten. Alt for seint oppdager han at han sitter bom fast. Det gjør vondt. Når han ser ned oppdager han at fiskekrokene stikker opp gjennom føttene hans. Han prøver å fly unna. Han greier å fly litt med planken, men det gjør satans vondt og er like jævlig tungt.
- Det er servert
Han prøver å fly mot sikkerhet, dvs. ut mot havet. Noen meter ute er det slutt. Det ble plutselig så tungt. Grunnen er at han har flydd både med planken han sitter fast i og med steinen festet til det korte tauet. Han går inn for landing på vannet, men nå er steinen i vannet, og den ligger ikke på bunnen, til det er det for dypt. Resultatet er at steinen synker mot bunnen og tar med seg planke, kroker, torskehoder og Magnus Måke. Etter noen minutter er han død av oksygenmangel. Et par timer seinere våkner fiskeren, labber ned i fjæra, trekker i det lange tauet som er festet i land, drar inn planke med selvdød måke, røsker den av krokene, sløyer den, napper fjærene av og henger den under taket i båthuset, hvis ikke familien er døden nær av sult og dere bryr seg mindre om hva fuglen smaker.
OBS! Avsnittene over er min egen tolkning av hvordan fisker Nilsen gikk fram. Utstilingen sier ikke noe om at han spiste fuglen. Kanskje han bare hatet måkeskriket enda mer enn Odd Børretzen gjorde. Hvem vet?
Likevel: Hørte jeg noen drømme om det blide, bekymringsløse Sørlandet?
- Mandal – en ærlig sak
Fra de fem supermarkedene, det enorme kjøpesenteret, betongarkitekturen til den nye blokkbebyggelsen der man har valgt kunstgress mellom husene i stedet før ekte vekster, beviser Mandal at den ikke er, og ikke ønsker å være, noen hvit by ved Skagerak. I hvert fall ikke bare. For her har folk drevet næring, handel og ikke minst industri siden 1300-tallet. Byen er eldst, sørligst, og mangfoldig spennende (visste du for eksempel at byens handelsstand holdt seg med et eget røverspråk, kalt Smoi, trolig for å gjemme seg unna futen, dvs. skattevesenet). Jeg fikk i hvert fall urban jazz (av gitarist Oddrun Lilja og prog-gutane i Needlepoint), et veldig godt øl, butikker en liten sykkeltur unna og flere badeturer i et uvanlig varmt mandalsvann (som er kjent for å være kaldt) i løpet av den lille uka jeg var der.
Mandal er en ærlig sak. Det kunne vært et godt slagord. I stedet opererer de med Mandal Soleklart. Ok, da, men mitt er bedre.
Ungdommen vender tilbake, i det minste for noen sommeruker, for å lage verdens triveligste jazzfestival, uten noen målsetning om å tekkes alle eller bidra til blodfattig kos. Heldigvis.