Mark Rothko, også kalt "the Rembrandt of modernism", var ikke så nøye på det formelle. Hans fremste anliggende var å finne et uttrykk som kunne romme, og kanskje lindre, den smerten og meningsløsheten som preget menneskelivet i etterkrigstiden. Mye tyder på at han lyktes med det.
Men hva er det med disse lodne firkantene som rører oss? Er det ren kjemi? Et spørsmål om hvordan en farge reagerer met en annen farge? Er det hjertespråket som utløses når det menneskelige øyet møter store fargeflater uten et gitt sentrum? Eller er det simpelthen en sjelelig resonans som utløses av det fargevibratoriske samspillet ?
Ja, hva tenker du, spør kurator Øystein Ustvedt, som den reneste Montessori-pedagog, enda han er Nasjonalmuseets ekspert på modernismen i malerkunsten, og veldig stolt over å kunne presentere denne sjeldent massive presentasjonen av amerikaneren Mark Rothkos malerier på papir.
SVARET ER DITT
Maleren selv mente nemlig at han visualiserte menneskelige umiddelbare følelser.
"Jeg er ingen abstrakt kunstner. Jeg er ikke opptatt av forholdet mellom farge og form eller noe sånt. Jeg er bare opptatt av å uttrykke grunnleggende, menneskelige følelser: tragedie, ekstase, undergang …"
Svaret er altså opp til den enkelte.
Derfor omtaler Ustvedt heller Rothkos bilder som "gode konsentrasjonsobjekter", fordi de gir mye og nesten ingenting – på en gang. Aller helst ville han hatt et eget kapell til hvert enkelt bilde – der man kunne sitte og samhandle med disse flatene som kommer smygende ut av noe tilsynelatende monokront.
ROTHKOS BILLEDSPRÅK
Malerens ambisjon var altså å tale rett til sjelen, eller hjertet, om du vil. Bildet snakker sitt eget språk, mente han, og lar man bare hodet tie stille et øyeblikk, kan man høre det. Og snakke det.
"Et bilde er en erfaring, det handler om forholdet mellom bildet og betrakteren".
Ikke rart Mark Rothko elsket å undervise barn – helst under 9-10-års-alderen, før hjernen begynner å tolke og forklare. Lærergjerningen bidro til hans vei mot dette særegne billedspråket, som griper tak i deg uten en bestemt mening. Det eneste tenkelige billedspråket etter krigens grusomheter, mente Rothko, som kom fra en jødisk familie og hadde tragedien tett på livet.
Rothkos kunsteriske utvikling er forbilledlig demonstrert i denne utstillingen; fra hans tidlige epoker, med figurative bilder fra 1930-årene, og frem til slutten av 40-tallet, da han fant frem til de berømte rektanglene og ble der.
EN MALERISK RELASJON
Men hvor kommer dette lodne fra? Kanskje det begynte med det absorberende akvarellpapiret?
Ikke så lett å si, men om det ferdige bildet handler om forholdet til betrakteren, så handlet tilblivelsen av bildet om Rothkos møte med det umiddelbare, hans utforsking av stoffligheten og reaksjonen fargene i mellom, i følge Ustvedt.
Og det er vel den største og hyggeligste overraskelsen ved denne utstillingen – for meg, altså – at Rothkos møte med papiret har så mye av denne stoffligheten, som man vanligvis forbinder med hans oljemalerier på lerret.
OLJE PÅ PAPIR
For malerier er det – oljemalerier til og med – på papir. De fleste av hans malerier på lerret er omtrent to ganger tre meter store. Det siste ble solgt for 700 millioner kroner for tre år siden. Altså ikke noe man låner uten enorme omkostninger i forsikringspenger.
Men den nåværende utstillingen er sensasjonell nok med sine 80 bilder utlånt fra familie, samlere og ikke minst National Gallery of Art i Washington DC. Har du lyst til å sammenligne, så henger et maleri på lerret, hans verk no 8 i rom 75, sammen med de andre storhetene fra denne epoken. Anna-Eva Bergman, for eksempel, som kommer til og henge side om side med Rothko i Lyshallen fra og med 13 juni 2024.