Alltid den samme, aldri den samme
Jeg suger til meg den tynne luften. Prøver å stole på hesten, som liker seg ytterst på den smale, steinete stien. Konsentrerer meg om den ufattelige skjønnheten som omgir meg.
Jeg har reist langt oppi Andesfjellene. Tilbake til ungdommen. Til naturen. Til den gang og der mektige krefter renner som en stri elv. Helt frem til Astrup Fearnley museet.
Ja, faktisk. Ikke før hadde jeg kommet hjem fra Perus mektige fjellandskap, med elver og innsjøer så rene at sjelen lutres bare ved å se på dem, så inviteres jeg til utstillingen "Between Rivers" på Tjuvholmen. Der er det minner om vann som glitrer, fra Glommas elveslam til leirkrukke fra Kinas gule elv. Men i denne poetiske verdensutstillingen får jeg også vite at elvene i New Zealand nå er erklært subjekter i grunnloven, På linje med mennesker, altså. Fordi det er slik urbefolkningen, maoriene, ser det.
Hvert fjell sin gud
Og da kjenner jeg virkelig på den røde tråden i tilværelsen. For der jeg nå kommer fra, er hvert fjell og hver innsjø sin egen gud – altså så mye subjekt at det er blitt overnaturlig. De kalles Apuer disse naturgudene, og de er så virkelige og velkjente blant peruanere, at de ikke trenger grunnlovsbeskyttelse. Disse fjellgudene er også så utilgjengelige at bare hester og høydevante mennesker kan klatre på dem. Og når man først er der oppe på toppen, i mitt tilfelle 4930 meters høyde, er det ingen tvil. Du er kommet til himmelen, og der er det ikke til å forundres over at man møter både guder og engler.
Andre er ikke fullt så heldige. De kaster opp og må fraktes ned til basecamp – på bare 3800 meters høyde.
Men jeg er velsignet. Min guide, Rufino Torpo, har fraktet meg opp i dette taggete Ausangate fjellet, helt opp til der hans forfedre ligger begravet, der hans bestefars profil ble hugget inn i fjellet etter sin død og der jeg nå skal få utnevnt en fjellgud som kan bistå meg i tykt og tynt.
Hvem er du?
Akkurat nå virker det like sannsynlig som landskapet rundt meg. Jeg er på en pilgrimsreise i denne kulturen. Akkurat slik jeg var det da jeg dro til dette forjettede landet for over 40 år siden – på jakt etter et slags fotfeste – en sannere følelse av identitet enn en A4-tilværelse i Bærum kunne gi meg.
Sånt er jo ikke gjort i en håndvending. Men en eneste reise, i alle fall om den varer ett år, kan gi deg innsikter utenom det vanlige. Såsom Hvem er du når det røiner på? Når det virkelig blir farlig og alt du vil er å flykte? Men en annens liv avhenger av at du blir?
Hvem er du når magen skriker av ubehag, når hodet sprenges av mangel på søvn og høydesyke og kroppen henger etter som et dødt slakt? Velger du det bort? Spar du deg lenger inn til superkreftene dine? Eller gir du etter for gruppepresset, som mener at dette er uforsvarlig, noen må ta ansvar her og dette var virkelig ikke hva vi hadde forventet!
Lytt til krukken
Jeg kunne fortsatt, men kunstneren James Webb, som har utstilt en 4000 år gammel krukke fra et elveleie i Kina i et rom i Astrup Fearnley museet, har gjort jobben for meg. Uten snev av fysisk ubehag, men med dyp konsentrasjon om krukken, kan du lytte til hans 172 eksistensielle spørsmål som renner som en elv gjennom rommet. For eksempel What do you think would set you free?
Da bringer tanken meg nennsomt tilbake på ryggen av Taketak, høvdingens hest, som fraktet meg så nennsomt – helt opp til gudene i Ausangatefjellet.
Svar: En følelse av å være omsluttet av mektig natur, favnet av bakken jeg ligger på, vel vitende om at også her hører jeg hjemme.