”En gang den legendariske Morgenbladet-redaktør Christian Friele passerte daværende stortingspresident i en av maktens korridorer, kom presidenten i skade for å feiltolke Frieles nervøst betingede rykninger i underansiktet. Presidenten ville vite om Friele geipet til ham. ”Nei, gjeipe til Dem”, svarte Friele. ”Nei, jeg ville ikke engang urinert på Dem om De sto i lys lue.”
Gullpenn-vinner Niels Chr. Geelmeuyden antyder tonen allerede i forordet til sin nye bok ”Ordbruksoppgjør” ved å oppfordre norske mediefolk til å studere hvordan en av norsk presses legender røktet sitt kall i forhold til makten og makteliten for mer enn 130 år siden. Norges suverene gullpenn er han blitt kalt i Dagbladet, journalisten, kåsøren og forfatteren som i tiår har underholdt bladet Kapitals lesere med sine portrettintervjuer. Den infame mester, sier andre. Det siste var kanskje etter portrettet av Gro Harlem Brundtland, der Geelmeuyden siterte landsmoderen ordrett, hvilket avslørte at landet hadde en statsleder som ikke kunne redegjøre for sine meninger. Slik er ikke bra i Norge, og bråk ble det. Hårsårhet og ømskinnethet har det ikke godt i omgang med denne portrettøren.
Nå har Niels Chr. Geelmeuyden og hans forlag Cappelen Damm samlet 27 av Geelmeydens portretter med redaktører og andre mediefolk i bok. Boken kommer 25 år etter hans første portrett i Kapital.
En orgie i gullspråk mellom to permer er det. Morsomme er portrettene, presise og rammende også. Ja, infame. Og uhyre velskrevne alle sammen. Arve Solstad, Trygve Hegnar, Harald Stanghelle, Einar Førde, Knut Haavik, Sigurd Allern, Per Egil Hegge, Bjørgulv Braanen, Kåre Valebrokk og 18 andre redaktører og mediefolk tas på kornet med fandenivoldsk glimt i øyet. Portrettene er som regel gjort i sammenheng med noe spesielt offeret har gjort eller en eller annen begivenhet som vi knapt husker lengre. Det spiller ingen rolle. Som språk- og intervjuerkunst er de tidsuavhengige.
Forfatteren retter i forordet betimelig en pekefinger mot mange av sine yrkesbrødre og søstre i pressen. Han påpeker at mange medier i dag fylles med sladder, pludder og kjendiseri og oppfyller maktens våteste drømmer, og minner om pressemagnaten Lord Northcliffes formulering om at ”Nyheter er noe som en eller annen, et eller annet sted, svært nødig vil at skal bli offentlig kjent. Resten er reklame.”
Etter å ha lest ”Ordbrukskunst” undres man. I innledningen til flere av intervjuene siteres hilsener fra ofrene som er blitt stukket av Geelmeuydens Gullpenn. At det går an å skrive slik så mange godord til voldsutøveren etter så dyktig mye juling, viser at det må være noe helt spesielt ved denne språkkunstneren. Det kan ikke bare være sjarme?
En ting står fast: Juryens beslutning om i 1995 å tildele Niels Christian Geelmuyden Gullpennen, Riksmålsforbundets pris til skrivende journalister for fremragende behandling av riksmålet, var riktig.
Løp og les!
Niels Christian Geelmeuyden
Ordbruksoppgjør
27 redaktører og mediefolk
Cappelen Damm