Kjære NSB: Unn dere å være stolte tilbydere av et transportmiddel i særklasse, dyrk reisegleden og ta godt imot en ny generasjon reisende som kanskje jobber vel så godt underveis som når de kommer frem.
Tidlig en tirsdag morgen tenker vel de fleste av oss først og fremst på om vi rekker frem i tide til dagens første avtaler. I så måte er ikke lokaltoget fra Ski i noen særstilling sammenlignet med bussen som går parallelt med togskinnene inn mot byen sørfra. Transport er transport, og jernbanens store samfunnsoppdrag er å få oss på jobb – og hjem igjen.
Jernbanens fortrinn i dette hverdagsrushet er at den er et «kapasitetssterkt og arealeffektivt transportmiddel», for å låne Samferdselsdepartementets ord. Derfor satses det på å bygge ut InterCity-ruter der togene kan frakte oss effektivt på daglige pendleretapper.
I det som Nasjonal transportplan beskriver som den mest hektiske og ambisiøse byggeperioden for jernbanen her i landet siden Nordlandsbanens ble fullført for 55 år siden, skal reisetidene mellom Oslo og andre østlandsbyer kortes ned. Vi skal nå Fredrikstad på 50 minutter, Hamar på 1 time og Skien på 1 time og 55 minutter. For ikke å snakke om Hønefoss som etter planen, og endelig, skal få sin egen bane med reisetid på 35 minutter.
Alt dette er vel og bra, og vel så det. Ingen ser ut til å være uenige i det.
Men jernbanen er også noe mer. Skinnene stanser ikke ved InterCity-linjenes utposter i Skien, Hønefoss, Lillehammer og Halden. De fortsetter. Videre over fjell og vidde – og for de av oss med mest reiselyst, ut i verden og jorden rundt.
Stadig flere av oss lever stadig mer mobilt med kontoret i en lap top og arkivet på nett. Vi kan jobbe både til og fra et møte, og noen av oss synes til og med at vi jobber ekstra godt om vi får lov å ta arbeidsdagen med oss om bord på et tog. Vi har ikke alltid så skarpe skiller mellom jobb og fritid, heller, og vi kan derfor ha nytte av å bruke en reisedag «på kontoret» midt i ferien.
Jeg leste en gang om en togentusiasts noe overraskende møte med ledelsen i et europeisk togselskap. Vedkommende var blitt invitert for å snakke om jernbanens status i samfunnet og reiste til det avtalte møtet med, ja nettopp, tog. Det tok sin tid, men vedkommende brukte reisetiden godt. Hun var vant til å ta kontoret med seg på skinnegangen. På toget plugget hun inn lap top og mobil, forberedte seg og jobbet – eller lot tankene vandre med blikket ut av vinduet. Arbeidstid. Kvalitetstid. Men hva møtte henne vel fremme hos de heltidsansatte jernbanemenneskene? Jo, en oppriktig undring over at hun hadde reist hele veien med tog og ikke med fly.
Teller vi time for time, kan toget aldri konkurrere med flyet på lengre distanser. Sorterer vi timene etter hva vi får ut av dem, hevder toget seg langt bedre. Mange ganger er det derfor bare gammel vane som får oss til å ta flyet når vi like gjerne kunne gått rett på et tog og brukt hele reisetiden til å jobbe, lese, sove – og oppleve.
Det er en himmel over toget som annen kollektivtransport ikke har. Bussene setter ikke spor hverken på den ene eller andre måten, T-banen går per definisjon stort sett i tunnel og trikken holder seg gatelangs inne i byene. På fast land er det bare jernbanen som både har eventyret i seg og himmelen over seg. Om en liten togblogger skal driste seg til å gi togselskapenes og jernbanemyndighetenes travle ledelse et råd inn i hverdagen, så er det derfor dette: Ikke glem at togentusiasme og reiseglede kan være en kapital å ha med seg, det også, selv om tirsdagene kommer tett og signalanleggene helst bør fungere.