– Jeg har vunnet!
Det er helt utrolig hvordan adrenalinet kan gå fra bunn til topp i løpet av en telefonsamtale. Fra egentlig å ha en helt normal og rolig dag, kan en telefonsamtale endre det totalt. Jeg har lest både bøker og sett filmer som starter med at noe forandres av at noen blir oppringt. Da gjerne til noe verre. For meg begynte det stikk motsatt, så har det gått litt opp og ned.
"Du har vunnet skrivekurs i fire dager med Helene Uri, i Krakow, det er om to uker. Kan du?". Wow! Jeg visste ikke at jeg hadde vært med i en konkurranse en gang. Så da følelsen av å bli fullstendig overrasket hadde lagt seg noe, kjente jeg at gleden over å ha vunnet kom. For en følelse det er. Helt herlig følelse av adrenalin, nesten litt berusende om du vil.
Jeg fortalte det til flere. Reaksjonene var delte, fra "Hva? Tør du det?", til "Å! så heldig du er!" Det siste var jeg helt enig, det første skjønte jeg ikke helt. Men folk er forskjellige, og kanskje er vi tøffe som drar? Ikke vet jeg, folk har forskjellige følelser, men jeg gledet meg.
Så kom en ny følelse over meg, følelsen av lettere panikk. Ikke noe mindre adrenalin da. Hva skal jeg skrive om? Jeg spurte kjæresten min om det. Han foreslo å skrive om de fire kameratene som var på seiltur i Middelhavet, der det plutselig viste seg at en av dem hadde tatt med seg en alligator. Ville garantert blitt en bra historie. Jeg liker ikke alligatorer. Kan kjenne adrenalinet komme bare jeg ser dem for meg. Så spurte jeg igjen, cirka hundre ganger. Han sluttet å svare. Følelsen av panikk avtok ikke av det.
En venninne foreslo erotisk novelle, det forslaget fraskrev jeg meg ganske fort. Så, selvfølgelig, straks for meg berømmelse og intervjuer med riksdekkende medier; "Hva gjorde at du valgte akkurat den sjangeren, Hanne, også i første person?" –"Ehh, nei altså… nå skal du høre.." Det ville gitt adrenalin. Men, det er ikke alt man skal utsette seg selv, eller andre, for. Novelle derimot er kanskje et godt forslag. Den må ikke være erotisk, heldigvis. Relativt oversiktlige er de også, og det demper følelsen av panikk noe. For det kan virke vel overveldende å skulle gi seg på et bokprosjekt bare fordi jeg har vunnet et skrivekurs. Men seriøst, hva skal jeg skrive om?
Den neste følelsen var "redd for ikke å finne et bra tema – med dybde – følelsen". Bare ordet redd, kan utløse adrenalin. Men dette med dybde har jeg tenkt mye på. Må alt jeg skriver ha dybde? Må alt gi leseren noe? Må leseren sitte igjen og tenke? Eller er det også helt greit å bare skrive noe som leses, som er underholdende der og da, og så blir glemt? Hva er dybden i denne lille teksten? Så langt er det ikke 500 ord en gang.
Rett før jeg reiste snakket jeg med en god kamerat, og han sa "bare skriv, Hanne, skriv om det du ser, skriv om det du hører og smaker, skriv om det du føler. Beskriv."
Så langt i kurset kjenner jeg allerede på følelsen av frustrasjon. Det gir også en form for adrenalin. Er det dybde i adrenalin? Eller er det bare topper? I følge det store norske leksikon "fungerer [adrenalin] som et «katastrofehormon», som gjør organismen klar til hurtig og voldsom innsats." Jeg prøver å gjøre en innsats, og jeg beskriver, ser, hører – og føler. Så langt har jeg følelsen av at dette blir kjempebra. Jeg gleder meg til fortsettelsen.