Jeg har regnet litt før jul. For med jul og et nytt år kommer årets viktigste regnestykke – hvor mye ferie og avspasering har jeg til gode? Eller, hvor lang blir juleferien?
Som arbeidstakere har vi kanskje hatt den dårligste julen sånn rent feriemessig. Kanskje ville den vært enda dårligere om julaften og nyttårsaften var på fredager, og ikke lørdager. Eller egentlig ikke. Ingen jobber de dagene likevel. Så for 2016 stod man igjen med fire arbeidsdager mellom jul og nyttår. Men ingen jobbet da heller.
Tirsdag ettermiddag før jul satt jeg og jobbet. Klokken var kvart over tre. Altså noen timer igjen av arbeidsdagen. Plutselig hører jeg:
– God jul, vi sees i 2017!
What? Rask hoderegning; onsdag, torsdag, fredag. Tre, pluss fire i romjulen. Har folk virkelig syv feriedager igjen?
– Skal du ut og reise, spør jeg.
– Nei, jeg bare liker så godt førjulstiden, at da vil jeg ha fri.
Tydeligvis liker han romjulstiden også. Tror egentlig han liker best tiden mellom nyttår og jul. Han hadde både høstferie, fem ukers sommerferie. Og hvis jeg ikke tar feil var han da tre uker i Florida i påsken. Men jeg kan ta feil. Eller nei. Familiebildet fra Disney World, med banneren "Easter 2016", henger godt synlig ved pc-skjermen.
Rask hoderegning, igjen. Ikke at jeg kontrollerer andre. Men litt interessant er det da. Så, påsken; tre pluss fem pluss fem. Sommeren; tjuefem. Høstferien; fem. Og nå da syv. Hvor er kalkulatoren når man trenger den? Tre pluss fem pluss fem, pluss tjuefem, pluss fem, pluss syv, blir den nette sum av femti. FEMTI!? Det kan ikke stemme. Hoderegning er kanskje ikke min sterke side. Jeg prøver igjen; Tre pluss fem pluss fem, pluss tjuefem, pluss fem, pluss syv, blir den nette sum av femti.
Ikke dårlig.
I min arbeidskontrakt står det vitterlig tjuefem (25). Den parentesen er viktig, så det skal være helt tydelig. Her kan jeg umulig ha stått hardt nok på kravene. Det er en hel måned mer enn meg det! Jeg kan levende forestille meg hvordan den kan brukes. På en Stillehavsøy under en palme, backpacking i Sør-Øst Asia, regnskogen i Brasil… Om han i det hele tatt har tid til å vise seg på jobb i 2017 skal jeg passe på å huke tak i han, så jeg kan lære litt forhandlingsteknikker, for her er det mye å hente. Jeg kan i teorien ha to uker sommerferie, og fri hver fredag. Det kommer til å bli et fantastisk 2017. For meg.
Men bærekraftig for samfunnet? Neppe.
Så sånn kan det ikke fortsette, selv om jeg har planene klare for de ekstra 25 dagene med ferie. Det er ikke realistisk, rett og slett. For det er de færreste av oss som er villig til å gi avkall på mye av den velferden vi allerede har. Så er det oljenæringen. Need I say more? Den er ikke akkurat på vei opp. Ei heller inntektene fra den. Vi må jobbe nå. Vi må finne nye næringer vi kan leve av fremover. Vi kan ikke slutte å jobbe. Sånn fungerer ikke vårt samfunn. Sånn fungerer ikke vårt velferdssamfunn. Et sånt Norge kan vi ikke ha. Dessuten kommer det, som vi alle vet, til å bli veldig mange flere eldre i årene som kommer. I 1967, da Folketrygden ble innført, var det fire yrkesaktive bak hver pensjonist[1], i 2007 var tallet nede i 2,6, mens det i 2050 vil være 1,8. Det er omtrent da jeg blir pensjonist. Etter dagens regler, vel og merke.
Nå ble det mye tall her. Og kalkulatoren har jeg fortsatt ikke funnet. Uansett hjelper det ikke å regne bakover. Her må vi se fremover. Og vi må jobbe.
Var det virkelig en arbeidsgivers jul? Ikke i 2016. Kanskje har vi skjønt det i 2026?
Hanne Bratlie jobber til daglig med sammfunnsansvar i KLP.
Tweet to @hanne_bratlie[1] Ot.prp. nr. 37 (2008‒2009) s.10