Jeg har 30 år på meg – minst!
Noen uker inn i det nye året, og jeg har fylt 37 år. Hvilket betyr at jeg nærmer meg 40 med stormskritt. Hvilket også betyr at det er 30 år til jeg blir pensjonist. Om vi legger dagens Folketrygdlov til grunn vel og merke. Den som ble vedtatt første gang i 1967. Den gang dagens pensjonister, etterkrigsbarna, fortsatt var unge. Den gang det var det fire yrkesaktive bak hver pensjonist[1]. Den gang jeg ikke var i nærheten av å være påtenkt. Den gang det skulle være 80 år til jeg, som skulle bli født 13 år senere, skulle bli pensjonist. I 2047 vil det være færre enn to yrkesaktive bak hver pensjonist, eller færre enn to til å betale for min pensjon.
Er det da jeg, slik som dagens dessertgenerasjon, skal sitte å kreve at de skal betale min pensjon? Alle skjønner at det ikke vil skje. Det vil ikke være bærekraftig. Dessuten har jeg selvfølgelig tenkt til å bli gammel. Ikke nødvendigvis steingammel, men jeg har i hvert fall tenkt til å være pensjonist i noen tiår. Reise verden rundt med kjæresten min, Erik. Bli gamle sammen både på øde øyer og i byer langt borte. I tillegg skal vi naturligvis leve godt sammen her hjemme. Pensjonister skal leve godt. For det har de fortjent etter et langt yrkesliv. Sånn er vi vant til at det er i Norge.
Erik er bare tre år eldre enn meg. Altså er det bare to yrkesaktive til å betale for hans pensjon også. Det er to ganger to som i lang tid skal finansiere disse reisene våre, teaterbillettene våre, og hva nå det er pensjonister på slutten av 2040-tallet, på 2050-, 2060- og mest sannsynlig på 2070-tallet har tenkt til å foreta seg. For det er her Folketrygdens og livsforsikringsselskapenes store risiko ligger; i risikoen for det lange liv. I risikoen for at Erik og jeg lever lenge. Sannsynligheten er stor for at vi kommer til å leve lenge. Vår minimum forventede gjenstående levealder. Hæ? På vanlig norsk betyr det hvor lenge pensjonen må utbetales. Hvor lenge skal disse to bak hver av oss måtte betale før Erik og jeg "knepper igjen pennalet"? Har ikke aktuarene et sjarmerende språk?
Det er ingen hemmelighet at jeg jobber i KLP. Da jeg begynte der for åtte og et halvt år siden, hilste jeg på den ansvarshavende aktuaren. En mann med stor tyngde og respekt, både i og utenfor KLP.
Det første han spurte meg om, var ikke hva jeg heter, men hvor gammel jeg var. Det kom litt overraskende, men ok, han er forsikringsmatematiker og skulle vel ha meg inn i beregningene sine. I sannsynlighetsberegningene om hvor lenge en kvinne født i 1980 sannsynligvis kommer til å leve.
Det var bare å stå skolerett og svare på spørsmålet ingen kvinne med respekt for seg selv egentlig vil ha. Den gangen var jeg 28 år, nærmet meg 29. Med det kunne han fortelle meg at jeg ville rekke å få full opptjening. Full opptjening i pensjonsordningen hos min arbeidsgiver, full opptjening innen jeg skal gå av med pensjon. Veldig bra tenkte jeg. Pensjon behøver ikke jeg tenke på, eller spare til, på egenhånd. Eller hva mente han? Det er ikke så lett å forstå disse aktuarene bestandig. Sannsynligheten for at man forstår dem er egentlig ganske liten.
Så nå i januar. Den tyvende, for å være helt presis, ringer en jeg jobbet samme med tidligere, for å gratulere meg med dagen. I løpet av samtalen spør hun om jeg har begynt å spare. Hun lurer på om jeg har begynt å spare til pensjon. Den jeg skal få glede av om 30 år. Det har jeg altså ikke. Min venninne er realist, så hun legger også til at jeg uansett har mer enn 30 år på meg. For jeg kan da vel ikke tro at jeg skal kunne "gå av" når jeg bare er 67 år. Nei, her skal det jobbes lenge.
Der røyk den drømmen. Hvor lenge må egentlig Erik og jeg jobbe, og spare? I minimum 30 år til. I februar 2047 sparer vi altså fortsatt, og jobber, mest sannsynlig. Eventuelt kan vi begynne å tippe Lotto. Det dreier seg om sannsynligheter der også.
Hanne Bratlie jobber til daglig med sammfunnsansvar i KLP.
[1] Ot.prp. nr. 37 (2008‒2009) s.10