Jeg mener, i gamle dager tok vi vare på brev, og vi har fortsatt korrespondanse omkring unionsoppløsningen, 1. og 2. verdenskrig med mer, men i dag går meldinger på mail og sms. Hvem tar vare på disse? Selv i disse nettider har jeg inntrykk av at biografier og historiebøker selger rimelig bra, men mye av grunnlaget for disse er basert nettopp på skrevne brev og andre typer notater. Hva gjør vi når ingen lenger skriver brev? Artig at Jens Stoltenberg er på Twitter, men når biografien hans skal skrives, hva da?
Et poeng er at brev gjerne inneholder en lengre mening. De brevene som danner grunnlag for historiske bøker inneholder ofte argumentasjon og ”solid bakgrunn for egne meninger”. Er det forresten noen som husker at Aftenposten en gang solgte papiraviser med det slagordet? Når meldinger skal begrenses til 140 tegn, hvor blir argumentasjonen av da? Og hvis det er snev av bakgrunn, hvor solid blir den på 140 tegn? Og når vi følger noen titalls eller hundretalls meningsbærere, hvor mye får vi med oss? På min skjerm blafrer budskapene ofte så raskt forbi at jeg knapt får fordøyd den enkelte meldingen.
Noen meldinger er faktisk knakende godt skrevet, selv innenfor Twitter-rammen. Og da tenker jeg at noen burde ta vare på dem. For hvor blir de av? Ett eksempel er nettopp Jens Stoltenberg tidligere i sommer, da han fulgte den omtalte andefamilien over Parkveien til nytt hjem i Slottsparken og Twitret om det. Det tok ikke lang tid før en syrlig kommentar sa ”Men i Libya går det bra?”. Ikke for å ta standpunkt, men det kan være et dilemma at Statsministeren er mer opptatt av en andefamilie på tur, enn at hans regjering bomber et annet land. Eller, det kunne være positivt at selv i trøblete tider så tar han seg tid til en såpass hyggelig handling som å følge en andefamilie fra bakgården sin og til et bedre hjem i Slottsparken. Men når dette var en kjapp ordveksling på Twitter, så er den glemt av de fleste nå.
For at navnet skal ta minst mulig av de 140 tegn, bruker vi kallenavn. Et eksempel er rikssynser Elin Ørjasæter. Hun er synlig på alt fra Luksusfellen til Skavlan, og skriver fast på E24.no. Men hvem husker twitterkontoen @orjas om 10 eller 15 år?
Vi kan som sagt lese brevveksling fra unionsoppløsningen i 1905, og fra krigens slutt i 1945. Men hvem kan lese det som ble skrevet i WordPerfect i 1995? Eller lagret på en diskett i 2005? Det som er ansett som ”viktig” er sikkert konvertert og tatt vare på, men hva med det vi ikke har ansett som viktig hittil, men vil etterspørre om 5-10-15 år?
I DN lørdag 24. september er det en lang artikkel om diverse bedrifters historiebøker, for eksempel ”Wilh. Wilhelmsen 150 år” utgitt nylig. Hva skjer når WW skal skrive sin 200-års historie, og ikke finner de siste 50 fordi kommunikasjonen fant sted på SMS og forskjellige mail- og chatkanaler?
CitoMedia har produsert en serie informasjonsvideoer, i samarbeid med blant annet Dataforeningen. Episode 5 tar for seg mange av disse spørsmålene, og påpeker at det er regler for sikker arkivering i offentlig sektor. Men samtidig sies det at det nok er en rekke mindre kommuner som ikke har kapasitet til å etterleve dette. Wilh.Wilhelmsen har sikkert kapasitet, men hva med bedrifter som i dag er små, og først er store om 50 år? Når de skal skrive sin historie, og oppdager at de første årene ikke er verken dokumentert eller arkivert?
Ideelt sett skulle jeg her lansere løsningen, men blir svar skyldig. Jeg sender spørsmålet videre til leserne ”Hvor blir kommunikasjonen vår av?”
Edgar Valdmanis er markedsdirektør i Den norske Dataforening.