Den lange stien over gressplenen og mellom trærne langs administrasjonsbygget. Hvem har tråkket den? Mannen, mennesket? Den første som var her….
Trolig var det mennesket en gründer. I sine egne tanker. Rett etter at det frittliggende nybygget ble stampet opp av et fredfylt sauejorde. Hvem andre ignorerer med forakt hva byplanere, arkitekter og vaktmestre har av tvangstanker? I suveren tro på at det er mest praktisk å gå sin egen vei. Slik Knut Hamsuns romanfigur, Isak Sellanrå, bygget sin egen gard og grunnla sin familie i klassikeren “Markens Grøde”.
Idag sitter gründerne på luftavkjølte kontorer og stirrer i en skjerm. De klikker og kikker og håper å endre verden og bli rike på samme tid. Alle moderne byer og land drømmer om å få flere av dem. Vi skreddersyr undervisning, bygger forskningssentre og deler ut stipender. Alt vel og bra, men har vi ikke glemt en ting eller to?
Den nye blå-blå regjeringen starter offensivt med storsatsing på skole og forskning. Norge skal få flere verdensledende forskningsmiljøer. Barna skal bli blant verdens beste på skolen. Hørt den før? Det samme flotte bla-bla-vendingene kommer hver gang en regjering kommer til makten – i Norge og i andre rike land.
Men er det virkelig politikerne som skaper gründere og nye arbeidsplasser? Ingen av Norges tre rikeste gründere var noen skolelys. Men Kjell Inge Røkke, Olav Thon og John Fredriksen lærte seg oppdrift og fremdrift på den andre måter.
Kunnskap er viktig og helt nødvendig for å komme videre med våre velferdssamfunn. Men hva slags viten? Er det bare matte, fysikk og engelsk? Eller samspillet med gym, sløyd og drama? Og må alt læres før vi er 25? Kan det være at vi glemmer evnen til å undres, tenke over en sak og bli overrasket av andres meninger. Kanskje burde vi la de unge få oppdage egne måter å gjøre noe på, eksperimentere og ikke minst – feile. Det er det en lærer en mest av.
Utdannelse handler også om å lære å lede, bidra i gruppe, handle under press og utvikle evne til å takle det uventede. Men lærer vi det når det ikke er virkelige konsekvenser? Kanskje var det ikke så dumt å leke sjørøver i en pram på fjorden.
Du kunne bli våt og i verste fall drukne. Men det var nærmere virkeligheten enn å ligge på sofaen i kjellerstua og se Pirates of the Caribeean på storskjerm. Eller det å faktisk FÅ ansvar for levende dyr – kattunger og kaniner som fødes, spiser og dør. I stedet for å klikke og betale på Farmville-appen.
Dagens prestasjons og prestisjesamfunn får oss til å gjøre ting, fordi andre forventer det av oss. Altfor ofte er det foreldrene som tenker for barna. Kanskje er vi i ferd med å skjerme dem fra å oppleve det uventede. Finne løsninger selv, starte noe de tror på, nekte å bøye seg for samfunnets administratorer. De som helst vil ha oss alle til å gå i samme sti. I livet og over gresset bak administrasjonsbygningen.
Tidenes kanskje største geni og gründer, Leonardo da Vinci, født av en arabisk slavinne og med en far som var byråkrat, kom først i malerlære som 14-åring. Han fikk en barndom til å tenke selv – og han ble da noe.
Dag Yngland
er journalist og kommentator.