Tellef Øgrim: Hva skal vi si om oslovalget 2015, har ikke hovedsaken vært liten og rar med tanke på Oslos enorme utfordringer?
Magne Otterdal: Ja, det er blitt en slags folkeavstemning om en detalj fremfor valg mellom politiske visjoner. Ved stortingsvalget i 2013 kunne det se ut som oslofolk var mest opptatt av ja eller nei til olympiske vinterleker. Ved kommunevalget i 2015 kan det se ut som valget bare har handlet om ja eller nei til eiendomsskatt.
TØ: -Står det virkelig så dårlig til med innbyggernes engasjementet i hvordan Norges hovedstad drives, at et skatteteknisk spørsmål har blitt kampsak nummer en?
MO: – Det kan dessverre se slik ut, all den tid vi gjennom sommeren er blitt tutet ørene fulle av Arbeiderpartiets for og Høyres mot eiendomsskatt. Og så godt som bare det.
TØ: – Hvor ble det av ordskiftet om å skape millionbyen Oslo? I høst skal det vedtas en omfattende areal- og transportplan som blottlegger investeringer i 100 milliarder-klassen, noe skal skje på dyrket mark. Den debatten pågår under den politiske støygrensen.
MO: – Ellers i landet har infrastruktur alltid vært et hot tema, og Stortinget er fylt til randen av samferdselspolitikere som er blitt valgt inn takket være vei-, bro- eller tunnelprosjekter.
TØ: – Men i Oslo og omegn gir valgkampen et inntrykk av at slikt ikke er interessant for velgerne. Tunnel under Oslo, ny E18, Fornebubane, ekstra stopp på Follobanen. For å ikke snakke om planen for Ringeriksbanen som regjeringen og støttepartiene presenterte i slutten av august. Her er næringsinteresser i fleng. Og ikke minst handler det om veien til å fusjonere Oslo med flere nabokommuner for å skape landets første millionby.
MO: – Ballen i det politiske oslospillet denne gangen skulle altså, opplest og vedtatt, hete eiendomsskatt. Det er lite visjonært og kommer neppe til å bli et stort kapittel i Oslos lokalpolitiske historie.
TØ: Da Raymond Johansen sa eiendomsskatt, gikk Stian Berger Røsland umiddelbart tett på, og fulgte opp med nei, nei, nei, nei til samme skatt.
Det kunne se ut som om Høyre dermed var lurt til å danse etter Arbeiderpartiets pipe.
Men går du så tett på, holder deg der og roper høyt nok, så kan du oppnå samme effekten som når et fotballag bestemmer seg for å bruke alle krefter på å forstyrre motstanderens ballfører, og potensielle mottakere av ballen. Jeg har hørt trenere kalle det å tette rom.
MO: – Så effekten er at pasningene hans enten ikke blir noe av eller at de blir så unøyaktige at spillet vender?
TØ: – Raymond Johansen prøvde under oppløpet til valget å sikre seg ved å love at effekten av eiendomsskatten skulle måles og dokumenteres, for å hindre at sluttresultatet skal bli slik vi strengt tatt har sett før: At Ap kaster penger på offentlig sektor uten å få effekt som tilsvarer input.
MO: – Uansett, det blir spennende å se utfallet, om det er blitt en regelrett «folkeavstemningen» for eller mot eiendomsskatt. Men hva med oppblomstringen for De Grønne, de har vedgått at partiprogrammet tross alt er litt hullete, og dessuten utgått på dato?
TØ: – Det spiller liten rolle, for partiets berettigelse er å skremme de andre til å prioritere en grønnere by i årene som kommer. Forsøkene på å koble flyktningkrisen og klimakrisen blir så krampaktige at det beste hadde vært bare å fortsette å snakke om nedleggelse av oljebransjen.
MO: – Blant de «usynlige» partiene har Senterpartiet kapret stemmer blant drosjesjåførene. Kan oslopolitikken få mer slik, at småpartier allierer seg med særinteresser?
TØ: – Så absolutt. Som reportasjen i Oslo Business Memo viser er motsetningene mellom drosjesjåførene og byens makthavere store, og da er det alltid muligheter for spesialinteressepolitikere å score. Høyre er tradisjonelt næringsinteressparti, men som regjeringsparti må det nok se den delen flises opp til småpartier som Venstre og Sp.