Da norsk-amerikanske Siri Warren og østerrikeren Daniela Krautsack skulle realisere sin idé, måtte de først avgjøre hvor de skulle gjøre det. Valget falt på Oslo.
– Hvorfor?
– Fordi det var enklest: Minst papirarbeid, og billigere enn Østerrike, forklarer Siri Warren.
Selskapet – og ikke minst markedet for ideen – ville uansett være internasjonalt. De to kvinnene møtte hverandre i Amsterdam, da de begge gikk på det alternative lederstudiet THNK.
– Så Amsterdam var også aktuelt. Der har vi et stort nettverk, og folk som heier på oss, sier hun.
Da valget likevel falt på Norge, var det fordi de kunne klare seg alene her. Lenge.
De som bryr seg mest, foreldre- og besteforeldregenerasjonen, er de som har minst tilgang. Teknologien og grensesnittet eksisterer ikke på deres premisser.
– Her har vi muligheten for å søke støtte fra Innovasjon Norge og andre, sier de to. Høsten 2015 ble det ferske firmaet innvilget støtte fra Innovasjon Norge til å undersøke markedet for forretningsidéen.
Warren og Krautsacks idé går ut på å knytte familier tettere på eldregenerasjonen. Kort sagt utvikler de et fysisk produkt med en digital komponent som gjør det mulig for eldre å ta vare på og dele bilder, minner, oppskrifter, lydfiler – og snakke med de rundt seg i en slags Skype-variant.
– Vi deler mye på sosiale medier og sms, både venner og familie. Men de som bryr seg mest, foreldre- og besteforeldregenrasjonen – er de som har minst tilgang. Teknologien og grensesnittet eksisterer ikke på deres premisser, og det er egentlig veldig urettferdig. Det kan igjen føre til ensomhet og isolasjon. Føler man seg mer relevant og inkludert, blir man kanskje mindre ensomme også. Vi håper produktet vårt vil senke terskelen for å ville involvere seg, sier Siri Warren.
– Hva skiller dette produktet fra en helt vanlig smartphone?
– Systemet vi utvikler gjør at generasjoner kan kommunisere på egne premisser med hverandre. Hos de eldre skal det aldri være mer enn tre nivåer ned i applikasjonen, slik at de lett finner frem og tilbake på den. Dessuten kombinerer vi en fysisk form med brukervennlig grensesnitt tilpasset aldersgruppen.
– Hvor er investorene?
Warren har mye godt å si om startup-miljøet i Oslo.
– Jeg er overrasket over hvor mye gratis tid folk er villige til å gi for å snakke om ideer. Som folk tilknyttet Mesh. De har gitt mye av tiden sin.
Like begeistret er hun ikke over Norges gründerkultur.
– Folk tenker at det er så mye penger her i Norge, men det er det ikke. Det er ikke lett å få penger i en tidlig fase. Det er ikke helt kultur for risikokapital her ennå. De som tør å tro på noe. Det synes jeg er dumt.
– Hvor bør den kapitalen komme fra? Kommunen eller private?
– Jeg etterlyser de private.
Like mye, og kanskje enda mer, etterlyser Warren de menneskelige ressursene.
– Det kan være vanskelig å holde fokus i en startup. Du må hente inn penger fra andre oppdrag, som gjør at det er en del tankekapasitet som forsvinner i starten. Samtidig skal du opprettholde balanse i livet ditt, for man er ikke nødvendigvis 20 år. Det er lett å gå ”all in”, og miste seg selv. Dette krever knallhard prioritering.
Warrens løsningsforslag er en coach. En lavterskelvariant. En som lytter og sparrer, som hjelper med å strukturere tankemønsteret. Som altså skiller seg fra en mentor – eller psykolog, for den del.
– Jeg var heldig og fikk tilgang på en slik coach gjennom skolen i Amsterdam. Det hadde vært rått om alle gründere fikk det. Vi bør profesjonalisere det!
Oslo kan selge ro
I motsetning til flere andre i startupmiljøet, er ikke Siri Warren overbevist om at Oslo kan gjøre seg lekker ved å selge seg som en hipp og kul by.
– Det har man andre byer som gjør mye bedre. Vi bør heller promotere unike kvaliteter som nærheten til naturen, sier hun, som selv har bodd både i New York og Amsterdam.
– Jeg kom ikke hjem fordi Oslo er urban. Da hadde jeg dratt et annet sted, fastslår hun.
Les mer om Oslos kamp mot troll- og vikingomdømmet.