Nå finnes også beste øst i Oslo. Den på sjøsiden av togsporene på Oslo S. Hun jeg sikter til er hun med den fine vinterjakken. Jakken med gullmerket på armen. En varm jakke. Gullmerket alle som følger med på mote vet hva er, og betyr: Dyr, norsk, bevisst valgt – og kortreist. Den er, tross alt, designet og produsert i Norge. På armen, rett ved gullmerket, henger en designveske.
Om du ser henne, tenker du kanskje at hun er heldig.
At hun har alt. Ja, hun har fin jakke, veske, bor på beste vestkant, har en fin jobb å dra til. Hun er ikke fattig. Sannsynligheten er liten for at hun noen gang må gå på Fattighuset for å få noe å spise. Hun kan selv fylle kjøleskapet, med all den dyreste økologiske maten, kortreist den også, hun bare måtte ønske. Hun gjør det ikke. Hun kommer ikke til å spise den likevel. Hun er ikke sulten. Men som heldig å regne, det er hun. Født og oppvokst i et av verdens beste land, i et trygt hjem, med midler og alle forutsettinger for å klare seg. For å klare seg bra. Men er det dermed sagt at hun har det bra?
Tror du hun gleder seg til jul? Om du spør sier hun kanskje ja. Det er det enkleste for alle parter. Da vil ingen spørre mer, og ingen vil føle seg forlegen fordi de spurte, og fikk et ærlig svar. Jul er tradisjon, og alle skal glede seg til jul. Hvis du ikke gleder deg til jul er det noe galt med deg. Sånn er det. Men hvordan kan hun glede seg når hun er lei seg? Hvordan kan hun glede seg når hun denne høsten mistet en hun var glad i? En hun var veldig glad i. Hun er alene, og i år har hun ikke gledet seg til jul.
Har du vært på et asylmottak?
Denne uken var jeg med å lage førjulsfest for barna på et asylmottak. Vi spiser julegrøt, julenissen er på besøk med julegaver i store poser til barna, og jeg skal arrangere juleverksted. Juleverksted for barn som aldri før har hørt om juleverksted. Juleverksted for barn som aldri før har feiret jul, men som har lært at jul er tradisjon i Norge. Vi pynter pepperkaker, maler og tegner, samtidig synger barna for full hals, med til "På låven sitter nissen".
– Fikk du noe fint av julenissen, spør jeg en fem år gammel prinsesse (utkledd for anledningen) fra Syria.
– Jeg kan ikke åpne før julaften da, ler hun, himler med øynene og ser dumt på meg, før hun gir meg det største smilet jeg har sett på lenge.
Vi maler hjerter sammen. Store røde hjerter. Hjerter med glittermaling. Det er glitter overalt. Hun kan bare ikke få nok glitter på den tegningen. Glitter er toppen av lykke.
På trikken, på vei hjem, ser jeg at det jeg har glitter på jakken, og når jeg speiler meg i vinduet, glitrer jeg på høyre kinn. Det må ha vært det kinnet hun ga meg en klem, da jeg skulle hjem, og hun skulle inn på rommet på mottaket. Neppe en prinsesse verdig.
Hva med Fattighuset, der har du kanskje vært?
Bare navnet "Fattighuset" har en litt dårlig klang over seg. Det er i hvert fall et sted ingen av oss vil til. Men, utrolig nok, er det et sted mange i Oslo må til. For de fleste av oss er Fattighuset ensbetydende med et sted som gir ut mat til de som trenger det, for det har vi sett på TV. For oss er det et sted vi kan levere brukte ting vi ikke bruker lenger, eller aldri har brukt.
Fattighuset får forresten en del søppel også. Spar deg for det. Det er ikke en kontainer. For alle født etter 1970, kjenner man nok til Astrid Lindgrens fortelling om Emil, som drar for å gi mat til de på Fattighuset ("Fattigstugan"), og som så inviterer dem hjem til seg på julefest. Dagens Fattighus har kommet litt lenger enn det. Heldigvis. Det som er utrolig, er at vi fortsatt må ha et Fattighus, i hovedstaden i et av verdens rikeste land. I byen der årlig gjennomsnittsinntekt er på 350.000 kroner[1].
Jeg var på Fattighuset denne uken, for å levere noen julegaver
Julegaver voksne kan bli glade for. Fattighuset får mengder av klær og leker til barn. Men gaver som kan passe til voksne, det er det lite av. Voksne kan også trenge en julegave. En gave å åpne på julaften. Det er noe med det. Det er på julaften man skal åpne julegaver. Det er tradisjon. Det hadde den syriske prinsessen skjønt.
Det er flere som står og følger godt med på hva han som har kjørt budbil for meg til Fattighuset, triller inn. Det er store esker med flotte gaver. Noen spør allerede i døren om de kan få. Jeg vil egentlig gi til dem, men jeg kan ikke. Det er en utrolig dårlig følelse.
Men jeg har allerede avtalt med Fattighuset hva jeg kommer med.
Etter at jeg har fungert som vekter ved de første eskene vi kom med, går heisen med den siste esken opp i sjette etasje. Der har stua i Fattighuset blitt til lager. I stua møter jeg flere som jobber med å sortere gavene som har kommet inn. De som jobber på fattighuset er ofte selv definert som "fattig".
En av damene er kledd i bare t-skjorte og en sliten joggebukse, men hun har stelt og ordnet seg på håret. Jeg hilser høflig på henne, og hun blir stående en stund og se på glassfatene jeg har hatt med. Glassfat som antagelig koster en del å kjøpe. Glassfat man som såkalt fattig aldri vil kunne drømme om å kjøpe. Fine glassfat man kan bruke til å servere julemat på. Hvis man har julemat, og hvis man har noen å servere til.
– Ta deg et fat du, sier han som er ansvarlig for innsamlingen, det blir fint å ta frem nå når sønnen din kommer på besøk til jul.
– Takk, sier hun beskjedent, men forter seg å ta et opp av den store esken. Som om det haster.
På vei ut av stua ser hun forsiktig på meg. Jeg smiler, hun smiler. Lurer på hva hun tenker om meg?
– God jul, detter det ut av meg.
– God jul.
Jeg får omvisning i huset. Dette er en helt annen del av Oslo enn jeg er vant til å se. Kaldt, gammelt, slitent. Nede "på gølvet" (med tjukk L), har de fått nye matforsyninger. Alt må bæres inn, pakkes ut og sorteres. Dørene står åpne.
Det er som et fryserom
Fryser ikke disse menneskene? Utenfor er det enda kaldere, og det har allerede begynt å danne seg kø. Om litt under en time, skal grupper på ti og ti, av byens aller dårligst stilte, slippes inn. De skal få fylle en pose hver med mat. En pose er cirka fem kilo.
Jeg ser ut på køen. Føler at her skiller jeg meg ut. Eller, her skiller jeg meg veldig ut. I den fine varme jakken. Den dyre, norske, bevisst valgte jakken, er fullstendig feilvalgt. Gullmerket nærmest glitrer av seg selv her. Heldigvis er designvesken igjen på kontoret.
På kontoret, der det er varmt, nytt, rent og pent. På kontoret som bare er på den andre siden av de 19 togsporene. Sporene jeg må skynde meg å krysse. For jeg må skynde meg å rekke julelunsjen med avdelingen. Julelunsj på den nyeste restauranten i Barcode.
Jeg kommer aldri til å glemme den lille syriske prinsessen, hun som aldri kunne få nok glitter på juletegningene. Hun som mot alle odds utstrålte ekte glede. Jeg håper det er noen veldig fine gaver i julegaveposen hennes, og jeg håper damen på Fattighuset stolt vil kunne servere sønnen sin julemiddag fra det nye fatet.
Men jeg så det ikke komme
Jeg så det bare ikke komme. At en liten syrisk prinsesse og en norsk dame, definert som fattig, var de som skulle få meg i julestemning i år. I år trodde jeg ikke at jeg skulle komme i julestemning. I år hadde jeg ikke gledet meg til jul. I år hadde jeg egentlig håpet at det ikke skulle bli jul.
Det blir jul. Jul er tradisjon. Det er på høy tid (høytid – tok du den?) at jeg begynner å smile – jeg også. "You're never fully dressed without a smile", sang de fattige barnehjemsbarna i musikalen Annie. Jeg er på sporet av å glede meg til jul.
God jul!
Hanne Bratlie jobber til daglig med sammfunnsansvar i KLP.
Tweet to @hanne_bratlie[1] http://www.dn.no/skattelister/#!/Fylke/2015/3/Oslo/