– Jeg gleder meg til det er helt over, sa Shabana Rehman. Jeg traff henne i hyggelig lag et halvt år før hun fikk den fatale kreftdiagnosen. Fortsatt frisk, altså, men uglesett av mange og skjøvet ut i kulden for mulig misbruk av offentlige midler, selv om hun var juridisk renvasket. Spør fetteren til Birgitte Tengs hvor mye det har å si.
Shabana søkte indre styrke andre steder i heksebål og sjamantromming. Noe hun var ganske åpen på da hun som relativt upopulær Farmen-deltager søkte offentlig tilgivelse i et forsøk på å vise hvem hun dypest sett var. Spør prinsesse Martha Louise hvor hardt det kan slå tilbake.
- Alle skuffelsers mor
Forventninger er alle skuffelsers mor, sies det. Men er det grunn nok til ikke å ha dem?
Som rimelig regelmessig optimist hadde jeg aldri trodd jeg skulle stilt spørsmålet. Jeg næres av forventninger som en tørst plante etter sommerferien.
Men etter å ha tilbragt årets julaften og nyttårsaften influensasyk og alene – to av årets festligste høydepunkter med familie og venner – har jeg tatt opp spørsmålet til indre debatt. Finnes det noe mer malplassert og hverdagstrist enn uoppakkede julepresanger etter 24. desember? Disse gavene som man har valgt ut med omhu og gledet seg til å gi på akkurat denne gaveglade kvelden der man gir og tar imot det man har ønsket seg.
- Berømmelsens pris
Veldig små problemer, jeg vet jo det. Og med fare for å profitere på kjendishysteriet og den plutselige omsorgen som ble Shabana Rehman til del da hun delte sin dødsprosess, tar jeg sjansen på å bruke henne som et eksempel på at selv de mest fantastiske forventningene har en verdi i seg selv.
Shabana hadde et brennende engasjement for så vel individets frihet som de sårbares rettigheter. Hennes stjerne hang høyt for dem hun gjerne ville respekteres av. Men så kom fallet, ydmykelsen og mistenkeliggjøringen. De som alltid hadde ønsket hennes avmakt, fikk overtaket i det offentlige rommet. Shabana Rehman var "død".
Ikke rart hun kjempet for et offentlig comeback, dro på farmen med kofte, fletter og sjamantromme. Hun ville så gjerne bli sett og elsket, ikke bare av sine nærmeste, men av hele Norge. Som den morsomme råkjeften, den smarte debattanten, den kloke konen og den følsomme jenta hun var.
- Smilte mot døden
Vær forsiktig med hva du ønsker deg, det kunne bli virkelighet, er det noen som sier. Med det mener man at disse ønskene har konsekvenser. Eller omkostninger.
Ingen stilte spørsmål ved Shabana Rehmans habilitet etter at den alvorlige kreftdiagnosen ble kjent. Hva var det denne kraftstasjonen av et menneske gjorde som plutselig løftet henne opp til ytringsfrihetspris og begravelse på statens regning? Det hun hadde gjort, selvfølgelig.
Men kanskje aller viktigst: Hun gav den tabubelagte døden et ansikt og gikk den smilende i møte. Hun bestemte seg for å leve som om hver dag var begynnelsen på noe helt nytt. Hun forelsket seg, hun håpet på bedring mot alle odds. Hun skrev og snakket og spilte trommer for et sanselig lydhørt publikum som så denne livslystne damen skrumpe sammen dag for dag.
All denne livslysten. All denne gleden. Alt dette håpet i den mørkeste av all motgang. Historiefortelling med livet som fyllepenn.
Det var den store gaven du gav oss, Shabana Rehman. Påminnelsen om at vi alle har en utgangsdato. Og at det gjelder å leve hver dag som var det den første. Og den siste.
Hvil i fryd og kjærlighet.
- Bodil Fuhr har jobbet som journalist i Aftenposten siden 1980-tallet, der hun har dekket alt fra mote, til utenriks, kultur og helsestoff. Reising har alltid vært et viktig element i hennes liv. Særlig Amerika, fra nord til sør, har interessert henne sterkt nok til at hun har bosatt seg der i år av gangen. Senest da hun tok en master i screenwriitng ved University of California at Los Angeles (UCLA) i 2000-2001. Hun har også skapt og regissert reklame- og kortfilmer, samt studert foto ved New York Film Academy. Les også hennes blogg her.