Hva skjer når du fjerner mat og mennesker fra livet ditt? Når du camper mutters alene ved en gigantisk innsjø i rasende vind, piskende regn og strålende sol?
Det var dette jeg gjerne skulle finne ut da jeg nok en gang meldte meg frivillig til en friskluftutfordring – denne gang i form av en "vision quest". Her var det ikke bare uteliv i telt som skulle overvinnes, men selve livet, spør du meg. Mat og Mennesker!! Hva er vel livet uten?
Et dypere forhold
Alle som har sett Yellowstone og fått med seg vision questen der, kan stryke det bildet. Du må ikke ligge innenfor en liten innhegning uten mat og drikke med bare et teppe til beskyttelse. Men selv med rikelig vann, varm sovepose og et vakkert naturrike å forsyne seg av, kan man få et fordypet forhold til både verden og seg selv.
Og da mener jeg ikke den overfladiske delen av deg selv som lurer på hva du skal spise – om ikke så lenge. Eller gnåler videre på sårende replikker som av en eller annen grunn har bitt seg fast.
En perle i deg selv
Jeg tenker mer på den mer universelle biten – som klukker av fryd som en snill elv når solen endelig skinner. Som finner en dypere fred når regnet trommer på teltduken og du er så heldig å ligge langt inni en varm sovepose. Den biten som føler at du har funnet en sjelevenn når ekornet som smatter og romsterer i trekronen over deg, plutselig piler ned og stirrer rett på deg med blanke, brune øyne.
Denne perlen i en selv forsvinner jo som dugg for solen når naturen kaller midt på natten og du må åle deg ut av sovepose og lakenpose for så å krabbe som en forkrøplet ape ut av de to teltdukene der styrtregnet venter når du omsider har fått på deg skotøy, ved å bruke sandalene du har som håndstøtter.
Vær og sinn
Og hvis du tror at en regncape vil gjøre nytten for en sånn liten tissevisitt, så bør det helst være vindstille. Det vet jeg nå med klissvåt sikkerhet. Fordelen er jo at man aldri lurer på hva slags vær det er der ute når man ligger i et trangt telt.
Altså. Akkurat som været, skifter både humør og sinnstilstand under en slik vision quest. Det fine er at man lærer å betrakte disse tilstandene nettopp som været; Det går over. Og alt har en hensikt. Regnet vasker og vanner – deg også, hvis du velger å se det på den måten. Den iskalde vinden kan også blåse vekk uønskede tanker og annet dritt som ikke lenger kler deg.
Og solen? Lyser opp hele tilværelsen så intenst at du lettere får øye på hva du vil ha med videre og hva som kan brennes på det store, himmelske bålet.
Universell tilhørighet
Ser du? Hvordan naturlyrikken tar seg opp? Hvordan vi faktisk omgir oss med? Koble deg på det historiske suset? Og gi deg en dyp følelse av tilhørighet?
I alle fall i små glimt. Og skulle du miste det store perspektivet, der du tusler alene mellom lyng og stein på vei til å hente vann i elven, med den glatte stenen du må hoppe ut på, der du bare så vidt gjenvinner balansen; kan det kanskje hjelpe med en kampsang. En nasjonalromantisk hymne egnet for en norsk Vision Quest;
No ser eg atter slike fjell og dalar
som dei eg i min fyrste ungdom såg
Og same vind den heite panna svalar
og gullet ligg på snjo som før det låg
Det er et eit barnemål som til meg talar og gjer meg tankefull, men enda fjåg
Med ungdomsminne er den tala blanda; Det strøymer på meg så eg knapt kan anda
Aasmund Olavson Vinjes "Ved Rondane"