Du kjører gjennom en tett palmeskog ut mot havet. Til en paradisisk hage ispedd vakre trehus med håndskåret dekor. Tenk White Lotus – minus apekatter, dårlig stemning og ekstrem luksus.
Når du halvsvimete og stivbent etter 24 timers flyreise krøkker deg ut av bilen, møtes du av smilende betjening og en krans jasminer rundt halsen.
Kransen kan du med fordel beholde mens du sjekker ut fasilitetene i påvente av romklarering. Da vet alle at du er nyankommet.
Noen sier Velkommen hit, og mange er iført grønn morgenkåpe og gasturban på hodet. Det er standard uniform etter den to timer lange, daglige behandlingen med massaje, oljer og urter. Ansiktene er smurt inn i leiraktige masker, men øynene stråler ; de er allerede langt inne i de velsignelser den ayurvediske behandlingen har å tilby.
Mindfullness
Jeg er i Kerala, lengst syd i India, der Ayurveda, den indiske holistiske medisinen, som visstnok skal kurere alle lidelser, har oppstått. Og ja, om du bare mediterer og gjør yoga en time hver dag; utelukkende spiser næringsrik og velsmakende vegetarmat; får daglige, timelange kroppsmassasjer og passer på å hvile deg godt ut etterpå, vil man ganske sikkert kunne unngå mange livsstilssykdommer.
Men de fleste gjestene på denne resorten nøyer seg med to uker i året, med håp om at dette skal rense ut all grums til neste år. Mange kommer nemlig tilbake, år etter år.
Kanskje fordi det er nydelig bare å være her? Mindfulness faller helt naturlig når milde vinder stryker deg over kinnet, grønne planter skyter opp overalt i landskapet, måltidene ligger lett i magen og svømmebassenget tilsynelatende ender uti havet.
Velsignelser
Men det gjør jo ikke det; først må jeg ta heisen ned til den andre resorten og gå ut på stranden, der jeg kan vandre i evigheter mot en fiskerlandsby. Eller gå motsatt vei, mot en av Indias største Shivastatuer og et tempel der røkelsen, rosebladene og bønnene sitter løst. Og se solen gå ned i havet bak den mektige statuen trekker folk fra hele India på store helligdager.
Mettet med en solid følelse av velsignelser og fargesterke skjønnhetsinntrykk, går jeg strandveien inn til naboresorten, der jeg kan spise utendørs under palmetrærne, stjernehimmelen og havet. Romantisk nok i seg selv, men også uhyre behagelig når gradestokken går over 30 på dagtid. Vifter er vel og bra, men ingenting slår den lette havbrisen.
Det er vakkert, det er eksotisk og det er fritt for alle. I motsetning til de aristokratiske, gamle villaene som er modernisert til fingerspissene og følgelig svinedyre.
Men selv jeg, som bor i en enkel hytte med stråtak, føler meg privilegert – jeg har jo air condition, myggnetting og eget bad – til og med egen hengekøye!
Skjærsilden
Den kommer til nytte på den såkalte Purgation Day – det nærmeste man kommer et lite helvete, eller skjærsild, om du vil, på denne resorten.
Etter å ha bløtgjort kroppens innside med masse varmt vann og mild mat, heller du den full av klarnet smør, med påfølgende utskylling. Big time.
Det er her den Hvite Jasminen skiller seg sterkest fra den Hvite Lotusen. Hvem vil vel frivillig gå gjennom Skjærsilden etter å ha hygget seg i dagevis i Paradiset?
Middeladrende mennesker fra hele verden, tydeligvis. Kanskje fordi man trenger Paradiset i Ryggen for å stirre Helvete rett inn i Hvitøyet?
Uansett; det går fort over. Dagen derpå er som en omvendt bakrus. Paradiset har fått nye farger, sterkere dufter, mere smak.
Og jeg, da? Har kanskje fått en bedre utgave av meg selv – så lenge det varer.